Logistikk uten logikk?

HVOR LURT ER det å bruke store penger på å bygge motorveier til bygder som er preget av fraflytting?

Det kan høres ut som et retorisk spørsmål – et spørsmål med et åpenbart svar – og det er fordi vi allerede har akseptert en logikk for lønnsomhetsberegning som verken tar høyde for eksportverdier eller fremtidig teknologisk utvikling. Til gjengjeld bruker vi store ressurser på å telle antall mennesker eller kjøretøyer som skal ferdes på den mulige veien, og vi beregner en lønnsomhet ut fra dette. ÅDT er de tre viktigste bokstavene når vi diskutere hvordan landet vårt skal utvikles, og bokstavene står for «årsdøgntrafikk».

Logikken i beregningen er perfekt tilpasset mennesker som lever i en liten hovedstad med et selvbilde som London eller Paris. Men Senja lar seg altså ikke sammenlikne med Manhattan, og er derfor dømt til å tape i disse beregningene. På Senja-veiene kjører det ikke så mange biler. Det har det aldri gjort. Til gjengjeld kjører det store trailere der, fylt til randen av fisk og sjømat på vei fra små bygder på yttersida, med retning mot eksportmarkedene i Europa. Disse trailerne bidrar med verdier vi alle nyter godt av, men til gjengjeld tilbyr vi dem veier som på det verste knapt er dimensjonert for dem, og som neppe kan påkalle begreper som «trygge» eller «komfortable».

INFRASTRUKTUR ER NOE hele samfunnet nyter godt av – og som hele samfunnet bidrar til å betale, gjennom skatter og avgifter. Infrastraktur handler slett ikke bare om veier, flyplasser og jernbaner, men også om mobildekning, spredning av fiber, kraftnett og ladestasjoner.

Mekanismene og motkreftene er de samme ved hvert eneste tilfelle der det er behov for nye investeringer, og argumentene er velkjente: Hvorfor skal vi bruke millioner av kroner på ny infrastruktur til fraflyttingsbygda Fjordgård? Hvorfor skal fellesskapet betale for at noen få mennesker på yttersida skal få mye større kapasitet enn regnearkene sier at de trenger?

Hvordan skal du klare å argumentere imot denne innlærte logikken, uten at du høres ut som en angstbitersk distriktspolitiker som snakker som på 1970-tallet – om «folk i husan», «kor e hammaren, Edvard» og om fortid i stedet for fremtid?

FRAMTIDA ER UTFORDRINGEN i denne debatten også; alt det vi ikke med hundre prosent sikkerhet kan slå fast, men som vi likevel med stor grad av trygghet kan anta venter oss av utvikling. Kystfiskeflåten fornyer seg. Fra å være gammelmodig og ineffektiv er kystflåten i ferd med å utvikle seg til å bli hypermoderne, og en vesentlig bidragsyter til de inntektene som skaper velferden vår. Store deler av neste generasjon fartøyer vil bli drevet helt eller delvis av elektrisitet. Vil det ikke være smart om disse kan lades ute ved kysten og at vi har investert i kraftlinjer, batterier og kanskje lokal produksjon som kan bidra til dette – selv om det ikke finnes så mange fastboende i disse bygdene?

Havbruksnæringen er allerede en av våre aller største kilder til eksportinntekter. Næringen er fortsatt ung, og den utvikler seg. Anleggene blir mer moderne, og utvikles hele tiden til å bli bedre, sikrere og mer miljøvennlige. Der det tidligere sto dieselaggregater og sørget for den nødvendige energien, etterspørres det i dag mer fornybar energi – elektrisitet – som vil kreve nye løsninger og utbygging av kraftlinjer til steder som ikke kan måle seg med storbyene i antall mennesker.

Tenk deg en verdikjede hvor oppdretteren driver sin virksomhet uten utslipp og helt uten sykdommer.  Fisken – foredlet eller rund – transporteres av trailere drevet av fornybar kortreist kraft til nærmeste knutepunkt – ja, for vi skal ha tog! Opprinnelsesmerkede produkter fra det kalde, rene Arktis – produsert, foredlet og transportert til markedet med ren nordnorsk konkurransekraft. Det er jeg sikker på at både Europa og resten verden vil ha.

Dilemmaet er for øvrig ikke bare forbeholdt kysten. Elbilene utgjør en stadig større andel av bilparken vår, og det skal vi glede oss over, fordi dette gir håp om at Norge skal klare å oppnå målene for reduserte klimagassutslipp. Men hvis rekkeviddeangsten skal fjernes i nord, er vi avhengig av å få bygd ut ladestasjoner også utenfor de mest tettbygde strøkene – som på Finnmarksvidda.

DE NYE BEREGNINGENE for hva som er lønnsom utbygging av infrastruktur er «gull» for østlandsområdet. Aftenposten kunne for en tid tilbake bringe regnestykket for «Oslopakke 3»: Hver krone det offentlige investerer i Oslo-trafikken betaler seg tilbake med 2,43 kroner. Det trenger ikke vi som bor i Nord-Norge å protestere på. At hovedstaden får effektive trafikkløsninger er viktig for hele landet, og folk i Oslo fortjener hver meter med vei de kan få.

Problemet oppstår hvis ÅDT og de nye og kortsiktige lønnsomhetsberegningene blir eneste kriterium som legges til grunn når vi skal bygge og utvikle landet. Da er det ingen regioner som kan matche Østlandet i lønnsomhet. Da trenger vi ikke lenger politikere – eller politikk.  Og da spøker det også for muligheten til å utvikle eksportnæringene på Vestlandet og i Nord-Norge som også Østlandet er helt avhengig av.