Da vi temmet naturkreftene

NOEN FORTELLINGER BLIR gjentatt så ofte at de til slutt fremstår som sanne, selv om de er gale – eller i det minste unøyaktige. Én av disse historiene har de fleste av oss hørt, og selv hører jeg den nesten hver gang jeg deltar på seminarer der noen påtar seg å fortelle «historien om Norge».

«Den norske velferden kom med oljealderen,» får jeg høre. Dette er jo det reneste tøv, like mye som det er tøv når vi blir fortalt at vi nå står overfor en helt ny situasjon med behov for å utvikle ny teknologi og ny kompetansen. Dette behovet har vi faktisk hatt i flere generasjoner allerede, selv om endringstakten stadig akselererer.

INGEN TRENGER Å betvile at oljeutvinningen og forvaltningen av oljeinntektene har hatt enorm betydning for både utviklingen av den norske velferden og det norske velferdssamfunnet. Dimensjonene er enorme og vi vil neppe klare å peke på én alternativ næring alene, eller én genial oppfinnelse som kan bli «den nye oljen», eller det vi skal leve av «etter oljen».  Men både Norge og klimaet har behov for at vi søker nye løsninger, ny kompetanse og ny teknologi som over tid tar oss over mot fornybarsamfunnet og en redusert global oppvarming.

Den store betydningen oljeinntektene har hatt for den norske velferden er altså udiskutabel, men dette betyr ikke at det var oljealderen som skapte den norske velferdsstaten – eller startet velferdsveksten. Denne eventyrlige reisen startet mye tidligere – nemlig den gangen vi gjorde oss i stand til å temme naturkreftene; da vi lyktes i å utvinne vannkraften. Med vannkraft fikk Norge tilgang på en stabil og rimelig energi, som fremdeles den dag i dag er Europas billigste – etterfulgt av nasjoner som Bulgaria, Tsjekkia og Estland.  Tilgangen på energi gjorde det mulig for oss å skape industri. Vi fikk jernverk og aluminiumsverk, og langs kysten kunne vi også utvikle et eventyr basert på en annen fornybar og bærekraftig råvare – fisk.  Små og store industrieventyr langs det meste av landet skaffet oss vekst i sysselsettingen, bolyst i distriktene og vi ble også en nasjon med eksportinntekter.

NATURLIGVIS HAR DET aller meste endret seg siden de første små kraftverkene så dagens lys, og dette er i seg selv det beste argumentet for at vi slett ikke befinner oss i noen ny situasjon når vi i dag ser oss tvunget til å tenke fremover, utvikle ny teknologi og nye, kunnskapsbaserte næringer. Kraftbransjen har vært fremtidsrettet og kompetansedrevet helt fra første dag, og hele tiden har aktørene vært tvunget til å fornye og modernisere seg. Utviklingen har krevd nye måter å utvinne krafta på, nye måter å distribuere den på og nye måter å selge den på til markedet – et marked som har blitt liberalisert og internasjonalt. Det liberaliserte markedet gir de største aktørene, de med de største musklene, de største fordelene – og slik blir kravene til de regionale aktørene enda mer skjerpet.

KRAFTBRANSJEN ER NORGES glemte suksesshistorie – enten vi snakker fortid, nåtid eller fremtid. Ikke bare var bransjen en viktig tilrettelegger for at Norge fikk etablert en industri; bransjen har også vært en viktig bidragsyter til at vi har kunnet opprettholde et spredt bosettingsmønster, og kraftselskapene bidrar hvert år med rundt 50 milliarder kroner til fellesskapet – gjennom skatter, avgifter og utbytte til offentlige eiere. Kraftbransjen har hele tiden utviklet seg. Den har utviklet ny kompetanse og ny teknologi – og dette har i sin tur også skapt helt nye bedrifter og nye næringer. I dag har så mye som rundt 15.000 mennesker sitt daglige virke i kraftbransjen. Fornybarnæringen vil også fremover bidra med mange nye arbeidsplasser.

I det offentlige ordskiftet er det ikke så lett å gjenkjenne dette, og det er et paradoks når vi nå står foran en stortingsvalgkamp der noen begreper garantert kommer til å stå sentralt – og bli fremført fra begge sider av den politiske midtstreken: «Det grønne skiftet», «Økt grad av fornybar energi», «Utvikling av ny teknologi» og «Etablering av nye bedrifter.» Alle de begrepene som i dag selges inn som nye og moderne, har vært en del av hverdagen til den norske kraftbransjen i over hundre år!

SÅ KAN MAN selvsagt stille seg spørsmålet om hvorvidt det er et stort problem at politikere og næringslivsledere fortsatt gjentar fortellingen om at den norske velferden ble skapt med oljealderen. Er det et vesentlig samfunnsproblem at ikke kraftbransjen får den anerkjennelsen den fortjener?

Egentlig ikke. Det er ikke her skoen trykker. Utfordringen handler ikke om kraftbransjen i seg selv, men om hvordan vi som samfunn er i stand til å utnytte våre egne fortrinn. Kunnskapen om fortiden er nødvendig for å kunne utrette noe stort i fremtiden, og evnen til å utnytte våre egne fortrinn er avgjørende for å se nye muligheter, og skape nye suksesshistorier.

Skal vi klare dette, må vi identifisere fortrinnene – ikke gjøre oss selv dårligere enn vi er.

Fremtiden er elektrisk!