Det finnes dem som påstår at tradisjonelle karakteristikker av Norges ulike landsdeler er avleggs. Disse menneskene var ikke til stede i Oslo under cupfinalehelga 2012.
Publisert: 7. juni 2017
TROMSØ IL MØTTE IL Hødd, og som de fleste motvillig vil erindre endte helga med at kongepokalen havnet i Ulsteinvik. Dette gjør naturligvis fortsatt forferdelig vondt, men smerten over sluttresultatet er ikke poenget i denne sammenhengen. I denne sammenhengen er poenget at cupfinalehelga – mer enn bare selve cupfinalen – var et møte mellom Nord-Norge og Sunnmøre. Og selv om mange kloke og beleste mennesker over mange år har gjort sitt beste for å fremstille nye og «moderne» versjoner av nordlendingene, viste denne helga at de gamle mytene faktisk lever fortsatt – langt på vei nøyaktig slik de i sin tid ble formidlet av Knut Hamsun i romanen «August»: «De pratet og pratet det over i sitt forunderlige nordlandsspråk, det var med mange påfallende ord, uventede ord, det var ravgalt inntil kunst, men det uttrykte deres meninger».
Sannsynligvis hadde vi gladelig betalt enda mer om dette hadde blitt krevet; til gjengjeld var vi rause da vi ga tips
Det er nemlig slik: En nordlending er aldri mer nordlending enn i tilfeller der han eller hun er langt hjemmefra. Patriotismen vokser, like mye som barrierer skapt av nabogjerder, kommune- og fylkesgrenser reduseres. Under cupfinalehelga 2012 var det heller ingen nordlendinger som hadde behov for å korrigere det bildet Agnar Mykle tegnet i «Rubicon» av cupfinalerivalene: «Når en sunnmøring kommer hjem fra fisketokt, har han tjent 400 kroner. Han setter 400 kroner i banken. Når en nordlending kommer hjem fra tokt, har han tjent 200 kroner. For de 20 kjøper han et silkesjal til kjæresten, for de 180 kjøper han wienerbrød. Hans hemmelige valgspråk er: Man må da ha det litt godt her i livet!»
OG GJETT OM VI kjøpte wienerbrød i hovedstaden under cupfinalehelga 2012! Nordlendingene booket Saras Telt i Spikersuppa på formiddag og ettermiddag, og selveste Rockefeller på kvelden. Vi betalte fyrstelige summer for å komme oss innenfor dørene, vi sang sanger kjent fra Unit Five, Kirsti Sparboe og Elias Blix, og vi betalte gladelig 80-, 90- og 100 kroner for skummende drikke for å slukke tørsten. Sannsynligvis hadde vi gladelig betalt enda mer om dette hadde blitt krevet; til gjengjeld var vi rause da vi ga tips, og vi spanderte rundhåndet på hverandre og andre – ofte tilfeldige forbipasserende som bedyret at de var «nøytrale», som om en påspandert halvliter kvelden før kampen ville ha utgjort hele forskjellen på kampresultatet.
Nei, sunnmøringene hadde med seg et stort og kostnadseffektivt telt hjemmefra som de slo opp på Youngstorget
Hva sunnmøringene gjorde? De leide seg slett ikke inn på noe kostbart etablissement. Nei, sunnmøringene hadde med seg et stort og kostnadseffektivt telt hjemmefra som de slo opp på Youngstorget, og som ut fra plakater å dømme var finansiert av regionens egen verftsindustri; de satte en slags uoffisiell norgesrekord i Combi Camp. Inne i dette teltet kunne sunnmøringene bli servert øl medbrakt hjemmefra, og dessuten nistemat fra hjemlige trakter. Man får anta at det ble fristet med sveler, og at de ansvarlige arrangører hadde gjort seg en god avtale om hvor man kunne få pantet tomflaskene på søndagen, før teltet nennsomt ble pakket sammen og leid ut videre til en dansegalla i nærheten – for en rimelig pris, selvsagt.
I LIKHET MED nordlendingene, så heller ikke sunnmøringene den minste grunn til å korrigere mytene om seg selv som Norges skotter; et folk som snur på enhver skilling; mysende skeptiske og sparsommelige, kjipe og gjerrige. Da selve kampen til slutt endte med det resultatet absolutt ingen på forhånd hadde trodd, med seier til nederlagsdømte Hødd, kunne man kanskje ha forventet en hemningsløs jubel og en vill fest. Men ingen fra Sunnmøre hadde på forhånd budsjettert med noen seiersfest. De blåkledde supporterne valgte derfor heller raskt og lydig å reise hjem igjen med billigste transportalternativ. Dagen etter var tross alt en arbeidsdag. Det var penger å tjene.
De blåkledde supporterne valgte derfor heller raskt og lydig å reise hjem igjen med billigste transportalternativ.
Knut Hamsun og Agnar Mykle skrev sine karakteristikker om nordlendingene – og sunnmøringene – for lenge siden. Veldig mye har selvsagt endret seg siden den gang. Verden har gått videre, som vi liker å si. Men cupfinalehelga 2012 ligger ikke uoversiktlig mange år tilbake i tid, og denne lever som et bevis på at mange av de gamle mytene faktisk lever videre. Skal vi la oss fornærme og irritere over dette? Skal vi bli rabiate neste gang vi ser en TV-reklame for en merkevare fra Nord-Norge som presenteres i en kontekst av gamle myter som vi selv mener er fordomsfulle? Eller skal vi tiltro reklamebyråene at de faktisk har peiling på hva de driver med; at også myter og karikaturer skaper gjenkjennelse og identitet – og derfor på sitt vis er sanne?
Skjalg Andreassen er journalist og daglig leder i Krysspress AS, et av de byråene i Norge med lengst erfaring i produksjon av innholdsmarkedsføring. Mye av det han vil skrive om handler om nordnorsk identitet.
