Motviljen mot store tanker

I NORGE VERDSETTER vi nøkternhet, og vi har noen kollektive ryggmargsreflekser som melder fra når vi opplever overdreven ekstravaganse. Dette er et positivt trekk som vi skal være takknemlig for at vi har, men det mindre sympatiske resultatet av dette særtrekket viser seg i måten vi omtaler nye ideer. Når noen lanserer en storslått og visjonær tanke som er ny og ukjent, vil vedkommende bli møtt med motargumentene «gigantomani», «drømmerier» og «luftslott» – og ofte vil vi oppleve at veien videre for ideen og visjonen etter dette blir så bratt at ideen dør av seg selv.

Høsten 1981 kom Torkild Brakstad til Tromsø. Han overtok som trener for et TIL-lag som nettopp hadde rykket ned fra 2. divisjon, og som aldri hadde klart å markere seg utover landsdelsserien. Brakstad hadde en visjon med seg: «Vi skal spille toppseriefotball i Tromsø». Visjonen var den gang så spinnvill at den gjerne kunne omtales som et luftslott: Tromsø manglet ikke bare toppfotballkultur; laget måtte i 1982 spille hjemmekamp på grus, hadde ikke godkjente garderober til hjemmekampene og så dårlige treningsforhold at treningene i sesongoppkjøringen besto i å løpe i dyp snø.

DA BRAKSTAD FORLOT byen i 1985 var «varene levert»: Laget hadde rykket opp til både nivå 2 og nivå 1 og var dermed klar for sin første sesong i toppdivisjonen. I tillegg sto Norges første innendørs fotballbane, Skarphallen, klar til åpning – drevet frem og realisert av et inspirert og visjonært miljø i klubben Skarp. Samtidig var forberedelsene i gang for å gjøre Alfheim stadion til en moderne hjemmebane, med varmekabler, overbygd sittetribune og eget klubbhus. Historien om Tromsø-revolusjonen under Torkild Brakstad er et skoleeksempel om hvilke store gjerninger som kan gjennomføres dersom man starter med noen store tanker – og klare planer for gjennomføringen.

I dag hadde ikke dette vært mulig! Ikke fordi vi mangler mennesker med store tanker, men fordi vi har skapt en kultur for oss selv som effektivt kveler de visjonære tankene så snart de blir delt med offentligheten. I 2010 ble ideen om «Gullegget» lansert: Et innendørs fotballstadion som var dimensjonert for fremtidens behov, et badeland med konkurransefasiliteter, en turnhall, en hall for håndball og basketball, et kongressenter og et mulig arrangørsted for store konserter. Planene ble unisont slaktet, av politikere, næringslivets folk og av idretten utenom fotballen. Motstanderne hadde sikkert mange argumenter, men det argumentet som forente motstanderne på tvers av ulike motiver og særinteresser, var at tankene var for store. «Gigantomani». «Stormannsgalskap».

I DAG HAR TIDEN fått lov til å gå. Kruttrøyken etter stridighetene har lagt seg. TIL har fått en plass en avtale med eierne om utvikling av Alfheim som stadion. Arenaen blir neppe spesielt fremtidsrettet, men fyller helt sikkert klubbens behov på kort sikt. Byen har fått økt konferansekapasiteten sin. Ikke like mye som ved planene for «Gullegget», men kanskje mye nok. Det vil vise seg. Arbeidet med å realisere badelandet er i gang, plassert i skogen ved Templarheimen. Ikke like sentralt plassert som ved Tromsøysundet, og ikke like godt synlig for besøkende som kommer utenfra, men kanskje bra nok, og kanskje synlig nok til at besøkstallene vil være store nok til at det hele bærer seg økonomisk. Dette vet vi jo ikke ennå. Og selv om ingen trenger noen omkamp om selve prosjektet «Gullegget», er det all grunn til å frykte at de samme mekanismene, og de samme argumentene, vil dukke opp neste gang en stor idé og et stort prosjekt lanseres: «Dette er gigantomani». «Dette er stormannsgalskap».

Vi ser det nesten hver gang det skal planlegges en skole eller et rådhus. Noe av det viktigste som skjer i detaljplanleggingen, er jakten etter muligheter for å skalere ned prosjektet, som om noen av oss har sett mange som har klaget: «Skolen er blitt så stor at verken elever eller lærere vet hva de skal gjøre med all denne plassen».

Dessverre har vi derimot opplevd flere eksempler på det motsatte: Skoler – og i særdeleshet rådhus – har blitt planlagt så underdimensjonert i forhold til det reelle eller fremtidige behovet at det allerede ved innvielsen har vært behov for å supplere de nye lokalene med å leie ekstra lokaler i eksterne bygg, med økte kostnader som resultat.

VÅR MOTVILJE MOT store tanker og vår trang til å tenke nøkternhet, fører altså til at vi nekter oss selv spennende muligheter og at vi pådrar oss selv ekstra kostnader. Hvor store tap vi som samfunn pådrar oss som følge av tapte muligheter, er vanskelig å beregne, men det kunne være interessant å se regnestykkene for de ekstrakostnadene nøkternhetsfanatikerne bidrar til.

Det interessante er dette: Hvis noen påfører uforutsette kostnader som følge av «for store» tanker, vil vedkommende miste jobben sin, men de som påfører oss uforutsette kostnader ved å tenke «for små» tanker alltid vil gå fri.