Biblioteket som dannelsesagent

BIBLIOTEKENE ER ET skattekammer du finner i alle kommunene, og en institusjon som på et imponerende vis har klart å fornye seg i takt med utvikling av ny teknologi og fremveksten av nye behov i den befolkningen de er satt til å betjene. Over minst fire generasjoner har bibliotekene bidratt til å øke mulighetene og til å redusere skillene mellom mennesker. 

MINE FORELDRE VOKSTE opp i klassesamfunnet. Det store skillet gikk på materielle goder – mellom de som hadde og de som manglet. Bøker var noe man stort sett bare fant i velstående hjem, og utdannelse var langt på vei forbeholdt dem som var heldig nok til å få vokse opp i familier med god råd. I dette samfunnet bidro bibliotekene til senkede terskler og til økt tilgang på litteratur som en viktig inngangsdør til utdannelse, noe som faktisk var en vesentlig forutsetning for å kunne skape endring: Å legge til rette for leseglede. Andre tiltak var også viktig, ikke minst etableringen av ordningen for en offentlig studiefinansiering, men ingen trenger å være i tvil om den betydningen bibliotekene har hatt i denne store revolusjonen.

JEG SELV VOKSTE opp i informasjonssamfunnet. I denne generasjonen var utdannelse blitt tilgjengelig for de aller fleste som ønsket dette. Jeg fikk vokse opp i et samfunn preget av sterk velstandsvekst og der de materielle forskjellene var blitt redusert i imponerende grad. Men også min generasjon opplevde skiller, og disse skillene gikk på den dynamiske informasjonen – i nyhetsdøgn som hele tiden bevegde seg raskere og raskere, og der informasjon raskere enn tidligere ble utdatert. Skillet gikk mellom de som visste og de som ikke visste, men bibliotekene bidro til å redusere også dette skillet, både gjennom å kunne tilby brukerne sine et imponerende stort mangfold av aviser, og tilgang på internett – før dette var blitt vanlig i private hjem.

MINE BARN VOKSTE opp i integreringssamfunnet. Skillet har gått mellom de som har befunnet seg innenfor og de som har stått utenfor; de som får være en del av fellesskapet og de som kan føle seg støtt ut i kulden, men også her har bibliotekene vist en fremragende evne til å ta posisjon – og til å dekke et viktig behov. I en verden som har blitt mindre – og mer global – har bibliotekene blitt et helt sentralt møtested for nye nordmenn fra alle verdenshjørner. På biblioteket har de fått mulighet til å lese nyheter fra eget hjemland og på eget språk, men nesten like viktig er det at de også har kunnet lære seg å både lese og skrive norsk. Bibliotekene har vært en inngang til den norske kulturen, og dannet ei bru fra den kulturen de opprinnelig kom fra. Jeg kan vanskelig se for meg noen institusjon i samfunnet vårt som bedre enn bibliotekene har bidratt til integrering.

MINE BARNEBARN VOKSER opp i analysesamfunnet. Skillet vil gå mellom de som forstår og de som ikke forstår. Tilgang på høyere utdannelse vil være selvsagt denne generasjonen, og det allmennfaglige fundamentet vil være sterkere enn for noen generasjon før dem. De vil absolutt ikke mangle informasjon, for informasjonstilgangen vil være så enorm at den vil være vanskelig å absorbere. Nettopp derfor vil kravene til analytiske evner bli høyere enn for noen generasjon før dem; evnen til å skille informasjon fra propaganda, og det viktige fra det uviktige. Selvsagt vil vi oppleve store individuelle forskjeller, men forskjellene vil ikke nødvendigvis handle så mye om kunnskap – som forskjellen på evnene til å utnytte kunnskapen riktig. Jeg er overbevist om at litteraturen vil være en viktig inngang til å bedre egne analytiske evner, akkurat som jeg er overbevist om at bibliotekene også for denne generasjonen vil spille en avgjørende rolle – slik denne samfunnsinstitusjonen har klart å ta nye roller, og fornye seg selv.

MULIGENS FINNES DET fortsatt dem blant oss som forbinder bibliotekene med støvete lokaler, kalde linoleumsgulv og bebrillede bibliotekarer i gråblå frakker og knirkete sko, slik vi husker disse fra de gamle skolebibliotekene. Virkeligheten er altså fundamentalt annerledes. De kommunene som har turt å satse på bibliotekene sine har fått enormt med valuta for pengene, og bibliotekene har vist en innovasjonsevne som for det første er egnet til å imponere oss andre – men som også burde inspirere oss. Hvor mange av oss andre klarer å utnytte spisskompetansen vår på samme vis; med en grunnleggende faglighet som fundament, og med en like grunnleggende vilje til å finne nye måter å presentere seg på, og være tilgjengelig på – for stadig nye målgrupper?

Det hele minner om en oppskrift på suksess.