Statlige etableringer kveler gründerskapet

Bedriftsrådgiver Hilde Sjurelv nevner tre sentrale uheldige virkninger dersom enda mer statlig virksomhet etableres i Ishavsbyen.

■ Den statlige virksomheten konkurrerer ofte med privat næringsliv.

■ Den statlige virksomheten bidrar til å redusere risikovillig kapital som nytt næringsliv er fullstendig avhengig av.

■ Den statlige virksomheten svekker den generelle risikoviljen.

– Hver eneste kunnskapspark og forskningspark som etableres ved statlige midler, driver virksomheten sin i direkte konkurranse med noen private selskaper som hadde tilhold her fra før av. Jeg kan forstå at dette ikke bekymrer så mange andre enn dem som rammes direkte, men de neste punktene på lista får på lang sikt nokså alvorlige konsekvenser for oss alle, påpeker hun.

– Investormiljøet i Nord-Norge er lite, og risikovillig kapital er mangelvare. Dette problemet blir ikke mindre av at de få investorene som finnes her putter det meste av sine penger i eiendom – og virksomheten som pågår for å sette opp de byggene der alle de nye statsansatte skal jobbe, sier hun, og mener Tromsø – og Nord-Norge – på lang sikt vil lide under at en så stor andel av de sysselsatte jobber i offentlig sektor.

– Vi tar skade av det! Den generelle risikoviljen svekkes. Det er rett og slett for få av oss som har erfaring med å ligge våken om nettene og frykte for hvorvidt utsendte fakturaer blir innbetalt, eller om det finnes penger nok i selskapet til å ivareta forpliktelsene, sier hun.

I sin tid som direktør for Næringsforeningen i Tromsøregionen, forfektet Grete Kristoffersen mange av de samme tankene som Hilde Sjurelv tar til orde for, men i dag er Kristoffersen noe mer nyansert i sitt syn.

– Næringslivet spiller selv den viktigste rollen i et samfunns vekst og utvikling, men vi kan ikke være blind for at den store andelen offentlige arbeidsplasser kan virke passiviserende med tanke på utviklingstakt og endringskultur. Det blir samtidig feil å fremstille offentlig sektor som et hinder for utvikling. Offentlig sektor er tvert imot en viktig aktør for både samfunnsutvikling og næringsutvikling. Kommunene bør være en aktiv tilrettelegger for nytt næringsliv, og mange steder fungerer dette veldig bra. Bodø er et godt eksempel på dette, og det samme ser vi i mange småkommuner i Nord-Norge, mener hun.

Ikke minst i sin nye rolle som regiondirektør i NAV Troms vektlegger hun to dimensjoner som lett kan undervurderes når konfliktlinjene mellom offentlig- og privat sektor diskuteres.

– For det første bidrar den store andelen offentlig ansatte til stabilisering i økonomiske nedgangstider. Dette har Nord-Norge kunne nyte godt av i en periode der andre regioner har vært rammet av stigende arbeidsløshet. Men også i oppgangstider er offentlig sektor viktig. Vi finner mange attraktive arbeidsplasser her, noe som er viktig for høyt utdannede mennesker som vurderer hvilke steder som er attraktive å etablere seg i, og der unge par ønsker å finne arbeidsplasser for begge to, sier hun.

Nils Kristian Sørheim Nilsen er Kristoffersens etterfølger som direktør som Næringsforeningen i Tromsøregionen, og ikke like ubekymret som forgjengeren sin; andelen sysselsatte i det offentlige er så stor at det skaper utfordringer.

– I dag er 44 prosent av hele den voksne befolkningen ansatt i det offentlige, og tallet øker. I Tromsø har så mye som 72 prosent av sysselsettingsveksten havnet i offentlig sektor. I Bodø er tilstanden enda verre, for der har hele veksten havnet i det offentlige, påpeker han.

Så kan man selvsagt spørre hva som egentlig er problemet med dette, og direktøren trekker frem flere av de samme ulempene som Hilde Sjurelv nevner. I tillegg nevner han en annen tilleggsdimensjon: Vi byråkratiseres.

– Vi ser dette blant annet i måten RDA-ordningen har vært organisert på. Penger som ble hentet inn av næringslivet og som skulle føres tilbake til næringslivet, har vært administrert av byråkrater i fylkeskommunen, og langt på vei behandlet som en politisk virkemiddelordning. Jeg har nylig besøkt Romsdal, der næringslivet har en langt sterkere posisjon. Der fremstår det som selvsagt et det er næringslivet som fordeler næringsmidlene. Prosessen er effektiv, og fordelingen er målrettet. Hos oss går prosessene langt tregere, påpeker han.