Skarpe streker med brede tusjer

– For Folkebladet er Trond uvurderlig viktig. Han er en viktig del av «vannmerket» vårt, og jeg er veldig stolt over at vi er en av veldig få aviser som kan holde oss med egen avistegner, skryter redaktør Steinulf Henriksen, som mener tegningene løfter avisas kommentarprofil – og dermed bidrar til at avisas meninger også får gjennomslag.

– Jeg er selvsagt veldig glad for å kunne tegne jevnlig. Men det er jo ikke som avistegner at jeg er ansatt. Jeg er digitalredaktør i avisa. Virksomheten som tegner er noe jeg gjør ved siden av – selv om det er dette som får mest oppmerksomhet, mener han selv.

Trond har tegnet hele livet. Han er blitt fortalt at han allerede som 3-4-åring tegnet en Ford 17M – og dermed som veldig ung fikk kombinere de to lidenskapene som har preget ham senere: Tegningen og fascinasjonen for biler.

– Det jeg har av talent har jeg muligens arvet fra far og onkel, og da jeg begynte på skolen tegnet jeg både i kristendomsboka og der det var mer lovlig å tegne. Da jeg begynte i avisa fikk jeg blant annet ansvar for å illustrere saker som vanskelig lot seg illustrere med ferske bilder. Den gangen hadde vi jo verken internett eller billeddatabaser, og da var tegninger ofte beste alternativ…

Senere har visuell utvikling preget journalistikken – ikke minst gjennom nyhetsgrafikk.

– Hadde du en guttedrøm om å bli avistegner?

– Nei, det har vært mye tilfeldigheter her. Jeg begynte å jobbe fast i avisa i 1989, men den første tegninga hadde jeg på trykk i 1985 – i forbindelse med avisas 20-årsjubileum, forteller han.

I løpet av årene har han vært innom de fleste disiplinene for avistegning: Han har sittet i kommunestyresalen og illustrert politiske debatter, han har sittet i retten og illustrert rettssaker der fotografer ikke år jobbe. Og han har levert håndtegnede portretter til avisenes portrettintervjuer. Etter hvert har han i sterkere grad spesialisert seg innenfor kommentarsjangeren, der han i motsetning til portrettene står friere – og har større muligheter til å karikere objektene. Med svært få unntak har han levert tegning til redaktørens lørdagskommentar hver eneste uke de siste 17 årene.

– Prosessen med lørdagskommentarene er egentlig ganske fin. Vi har en liten prat i løpet av torsdagen om tema, og diskuterer noen ideer om hvordan vi illustrerer dette. Jeg «kaster litt ball» med noen andre på huset for å finne ideer, og så gjør jeg selve tegningen ferdig hjemme i løpet av kvelden. Selve tegningen tar ikke så mye tid. Det er ofte idearbeidet som er tidkrevende, forklarer han.

Etter terroranslaget i New York 11. september 2001 begynte han også å lage kommentarer i form av selvstendige tegninger – uten kommentartekst til.

– Jeg ble tilbudt en arena til å boltre meg, og synes det er artig…

De aller fleste leserne synes også det er artig. Men det finnes selvsagt dem som lar seg provosere.

– Noen ganger har det blitt litt støy, der noen er blitt fornærmet. Mest omtale fikk en tegning jeg leverte som førte til at Lions Club trakk seg fra 17. maiarrangementet som en direkte konsekvens av tegningen, men de fleste reaksjonene er jo positive.

– Hvilke tegninger er du selv mest fornøyd med?

– Striden om de nye hurtigbåtene var jeg veldig begeistret for! Her skjedde det jo hele tiden nye ting, og det strømmet på med nye momenter som i seg selv var komisk – og som var lett å karikere. Det ble den reneste tegneserien av dette.

– Hvem er lettest å tegne?

– Jeg har selvsagt noen favoritter. Den tidligere Lenvik-ordføreren Martin Ness hadde jeg et godt tak på. Det samme med tidligere Målselv-ordfører Helene Rognli. I dag har kommunene i dekningsområdet vårt fått ordførere som ikke er like enkle. Det er mye fine, unge damer – og menn som ikke har spesielle fysiske særpreg. De har ikke akkurat karikaturansikter. Det er litt trasig. Vi har egentlig ganske kjedelige politikere, sånn ut fra den jobben jeg selv skal gjøre…

– Er det mulig å bruke humor i ethvert tema?

– Nei! Humor er et effektivt virkemiddel, men det finnes tema som ikke egner seg til spøk – men som likevel fortjener omtale, også i form av kommentarer. Overgrep mot barn er et eksempel på tema jeg synes er viktig, men som jeg ikke klarer å se hvordan man skal bruke humor som virkemiddel i kommunikasjonen. I slike tilfeller må man finne de riktige visuelle symbolene som klarer å formidle alvoret effektivt, sier han.

Til tross for at avistegnerne regnes som et sentralt «fingeravtrykk» i en avis, er det stadig færre aviser som ser seg råd til å ha egne tegnere. I Nord-Norge er det bare Folkebladet og iTromsø som har faste tegnere, i Trond Sandnes og Odd Klaudiussen, og også i resten av landet er det stadig færre aviser som klarer å videreføre tradisjonen.

– Har du aldri hatt lyst til å jobbe i større aviser enn Folkebladet?

– Ja og nei! I en periode vurderte jeg dette. Det kom vel så langt som til jobbintervjuet. Jobben virket veldig spennende, men baksiden av medaljen besto i at jeg måtte flytte til Oslo. Jeg tror ikke jeg kunne trives der, borte fra venner – og med begrensede muligheter til å drive med de fritidsaktivitetene jeg liker å holde på med. Senere har jeg fått familie, og da er det blitt enda mindre aktuelt. Og ærlig talt: Jeg stortrives der jeg er!