Mangler vilje til lokal verdiskapning

Hilde Sjurelv er ikke overbevist om at ønsket om å skape lokale merkevarer er reelt – eller stikker særlig dypt.

– I Nord-Norge er vi så begeistret for nasjonale og internasjonale merkevarer at viljen til å bygge lokale merkevarer kveles av dette, mener hun.

Sjurelv har jobbet som konsulent og rådgiver i både offentlig sektor og i privat virksomhet, og har over tid observert noen særtrekk ved landsdelen som ikke bidrar positivt til gründerskap og merkevarebygging. Hun peker på ordførere som legger store ressurser inn for at Aker Solutions skal etablere seg i Tromsø, andre politikere som målrettet jobber for å få nye statlige arbeidsplasser til nordnorske byer, og forbrukere som organiserer imponerende kampanjer for at selskaper som IKEA skal etablere seg nær der de selv bor.

– Det finnes mange slike kampanjer – ikke minst på Facebook – og hver for seg kan disse ønskene selvsagt være reale nok. Utfordringen på lang sikt er likevel åpenbar: Ved hver eneste slik etablering kommer det en sterk aktør inn i et marked og fortrenger lokale aktører, sier hun.

– Bryr vi oss ikke?

– Jo, vi bryr oss, men spørsmålet er om vi bryr oss nok – eller tidsnok. Konflikten mellom Mack og Rema 1000 demonstrerte at forbrukerne er villig til å bruke forbrukermakta si til fordel for lokale aktører. Men dette var altså i en situasjon der det forelå et tydelig trusselbilde. Jeg vil ikke uten videre slå fast at denne aksjonen er et bevis på at vi har en grunnleggende større bevissthet om å velge lokale leverandører – eller at lokale politikere er blitt mer bevisste på hva som må gjøres for at det skal skapes nye sterke merkevarer med tilhold i Nord-Norge, sier hun.

I flere år drev Hilde Sjurelv konsulentvirksomheten sin fra eget selskap – Sjurelv AS – mens hun i dag er tilknyttet BDO, en nasjonal og internasjonal aktør innenfor revisjon og rådgivning. I stor grad jobber hun med akkurat det samme som hun gjorde da hun drev som selvstendig, overfor de samme kundene, og selv om hun omtaler overgangen nokså usentimentalt, legger hun ikke skjul på at mye av begrunnelsen for overgangen henger sammen med utfordringene hun har beskrevet.

– Min bransje, konsulentbransjen, er ofte omtalt i nokså nedlatende ordelag. Akkurat dette er til å leve med, men lokale aktører i denne bransjen havner lett under dobbel ild: De aktørene som ser seg nødt til å hente ekstern konsulenthjelp, ser det som mer legitimt å hente slik hjelp fra Oslo enn fra egen landsdel. Hvis de kan hente en nasjonal kjendis, har de på en måte ryggen fri, for kjendisfaktoren teller langt mer enn lokalkunnskap. Hvis målet var å bygge et lokalt forankret kompetansemiljø, blir de langsiktige konsekvensene åpenbare, påpeker hun.

– Er disse mekanismene spesielle for Nord-Norge?

– Ja, jeg mener faktisk at dette er et nordnorsk fenomen: Vi er veldig begeistret for kjente navn sørfra, men enda tydeligere har vi en grunnleggende mistro til at vi skal kunne finne kompetanse i vårt eget nærområde. Jeg vil tro at alle som driver innenfor rådgivning har merket dette; kommunikasjonsrådgivning og reklame, bedriftsrådgivning og aktører innenfor forskning. Den grunnleggende tilliten er lav, tilgangen på oppdrag er liten, oppdragene er små og muligheten til å bygge opp slagkraftige miljøer og solide merkenavn er veldig beskjeden, beskriver hun.