Må lære oss selvinnsikt

Ole-Jonny Korsgaard er i dag direktør i Harstad Regionens Næringsforening. Han har lang fartstid i reiselivsnæringen, og har selv vært bosatt rundt hele landet gjennom 30 flyttinger til ulike steder i Norge. Han har kunnet betrakte «Nord-Norge» – begrepet og landsdelen – fra veldig mange ulike innfallsvinkler, siden lenge før nordnorske aktører ble vant til å omtale seg selv i positive og offensive ordelag.

– I dag deltar vi på møter der vi erklærer at det vi skal skape skal bli «best i verden» eller «råest i Skandinavia», og så klapper vi for hverandre og heier litt på hverandre. Men i møtet med en internasjonal konkurranse blir vi ofte likevel svar skyldig. De færreste av oss har oversikt over hvor de internasjonale standardene ligger – og ikke har vi satt oss grundig inn i hvilke enestående fortrinn vi selv har heller. Så møter vi motgang, vi mister trua, og vi vender lett tilbake til å bedrive kretsmesterskap, mener han.

Veien har vært lang fra reiselivet i landsdelen startet sin ferd mot profesjonalisering, og da Nordkapp og Lofoten ble pekt ut som attraktive destinasjoner for et internasjonalt marked.

– På begynnelsen av 1990-tallet ble rorbuene utviklet som et reisemål. Jeg var blant dem som tok til orde for å differensiere prissetting ut fra standard og kvalitet. Noen av rorbuene var jo nesten falleferdige, mens andre holdt meget høy standard, men et system med klassifisering ble den gangen ansett for å være kontroversielt. «Ei rorbu var ei rorbu», og man skulle fremelske det autentiske og uforutsigbare. Egentlig levde man med en strategi der selgeren ikke hadde peiling på hva han solgte, og kunden ikke visste noen ting om hva han kjøpte…

– Det er blitt bedre nå?

– Ja, vi er langt bedre på kvalitet og profesjonalitet i dag. Utfordringen er selvsagt at alle de andre også er blitt bedre. Ikke minst er gjestene blitt sterkere på kunnskap og erfaringer. Blant dem som reiser som turister i dag er det en veldig stor andel som har imponerende stor kunnskap om både mat og vin, service og produkter, innpakning og logistikk – og det er disse som besøker stedene våre, enten dette er en liten kafé i tilknytning til et skisenter eller det er en profilert restaurant midt i storbyen. Det krever rett og slett høy kompetanse å kunne overgå gjestenes referanser og erfaringer, påpeker han.

Mekanismene han beskriver, begrenser seg ikke bare til de næringsaktørene som driver virksomheten sin direkte i reiselivsbransjen. Til syvende og sist gjelder det alle som får sin kvalitet og service vurdert av et stadig mer kompetent og kresent marked – også den kunden som vurderer sin egen opplevelse etter et besøk hos frisøren.

– Folk har reist mer. Folk har opplevd mer, sett mer, smakt mer og prøvd mer. «Wow-faktoren» er løftet mange hakk i løpet av få år, påpeker han.

Når Ole-Jonny Korsgaard blir utfordret til å nevne de fremste merkevarene i Nord-Norge, ramser han opp en rekke naturfenomener, som nordlyset og midnattssol; reisemål, som Nordkapp og Lofoten; og arrangementer, som Festspillene i Nord-Norge, Arctic Race of Norway og Finnmarksløpet.

– Men ingen bedrifter eller produkter?

– Nei, det er ikke det som slår meg i første omgang.

– Står det så dårlig til?

– Jeg påstår slett ikke at det står dårlig til! Vi har massevis av dyktige aktører i Nord-Norge, som er innovative og driver virksomheten med en kvalitet som er så høy at andre kan la seg inspirere – som for eksempel Nergård, Rapp i Bodø, Hurtigruta, NSK Ship Design og Polarkonsult her i Harstad. Disse holder topp, internasjonal klasse, men de er ikke merkevare av den grunn – ikke sett med et globalt eller internasjonalt perspektiv, sier han.

– Kunne vi hatt slike?

– Ja, selvsagt kunne vi det, og vi kan fortsatt oppleve at det skapes slike. Mack kunne vært et slikt merkenavn. Arctic Beer og Arctic Water er produkter som kunne markert seg og hevdet seg i en internasjonal konkurranse – minst like mye som «Vossa vannet». Men det vi forbinder med Mack i dag – i 2017 – er først og fremst krangelen med Rema 1000 om hylleplass. Det er helt sikkert gode grunner til at bedriften velger som den gjør, men resultatet er jo til slutt at den felles oppmerksomheten vår rettes mot kretsmesterskapene fremfor verdensmesterskapene – og at de nordnorske aktørene ikke klarer å utnytte de åpenbare nordnorske fortrinnene i den internasjonale konkurransen, sier han.

– Og hva er disse fortrinnene?

– Renheten, for det første – både i form av klar luft og rent vann. Tryggheten, for det andre, som vi kan leve i og produsere under, og som dessverre allerede fremstår som noe ikke alle andre kan ta for gitt. Og det tredje suksesskriteriet vil vokse seg stadig viktigere etter hvert: At vi har mulighet til å produsere på et bærekraftig vis, med et beskjedent økologisk fotavtrykk, mener han.