Ekstrem form for integrering

– Jeg tror de fleste næringsdrivende skjønner viktigheten av å ta inn lærlinger og bidra til å utdanne nye fagarbeidere. Og jeg tror de fleste av oss skjønner at frafallet i den videregående skolen koster samfunnet enorme summer. Utfordringen er de ungdommene som faller ut av skolen, som ender i utenforskapet, og som har blitt gående passiv gjennom mange år, påpeker han.

Selv har han direkte og indirekte erfaring med de fleste kategorier ungdom: Læringer på jakt etter fagbrev; ungdom som har falt ut av utdanningsløpet, men som er motivert for å skaffe seg yrkeserfaring; og ungdom som av ulike årsaker er yrkeshemmet.

– Mange yrkeshemmede er faktisk veldig motiverte, og for arbeidsgivere består utfordringen i å finne oppgaver som er tilpasset den enkeltes funksjonsnivå. Denne utfordringen blir mye, mye større for ungdom som ikke har hatt noe meningsfullt å fylle dagene sine med på mange år. Ikke bare skal vi lære dem å utføre arbeidsoppgaver, men vi må lære dem nesten alt mulig annet også: Hvorfor det er viktig å stå opp på morgenen, hva det vil si å ta ansvar, hvorfor ærgjerrighet er viktig, hvorfor det er viktig å være nøye med det man gjør, ryddighet og renslighet – og så videre, forteller han.

– Hvorfor har Kaffebønna skaffet seg så mye erfaring på dette området?

– Da vi første gang meldte oss som en av de bedriftene som sa seg villig til å gi arbeidserfaring til ungdom under tiltak, skal jeg innrømme at vi trodde dette kunne gi oss tilgang på billig arbeidskraft. Vi fant jo fort ut at dette slett ikke var tilfelle, men har likevel valgt å fortsette så langt det har vært mulig for oss – og ser på denne virksomheten som vårt viktigste samfunnsengasjement, sier han.

Han innrømmer at han er usikker på om han skal mene Kaffebønna har gode resultater å vise til.

– Når det gjelder tiltaksplasser for ungdom som har stått lenge utenfor skole eller arbeidsliv, tror jeg ikke vi klarer å hjelpe mer enn kanskje én av ti til å komme seg inn i arbeidslivet. Vi er stolt av oss selv hver gang vi lykkes, for eksempel når andre bedrifter «headhunter» noen av dem, og så skulle jeg selvsagt helst sett at klarte å hjelpe enda flere, sier han.

– Hva skal til for at flere blir hjulpet permanent inn i arbeidslivet?

– For det første burde ordningene vært litt mer omfattende enn hva tilfellet er i dag. Nå får bedriftene lønnsstøtte i tre eller seks måneder, og det er den tiden vi har på oss til å drive den opplæringen som trengs. For mange av ungdommene er dette alt for kort tid til å snu om på uvaner som de har opparbeidet gjennom mange år. Men finansiell støtte er ikke det eneste som trengs. Hvis målet er å oppnå merkbare resultater, burde bedriftene også få en pedagogisk støtte til å yte den beste formen for opplæring, slik at vi ikke risikerer at ungdommene bare forflyttes fra den ene tiltaksplassen til den neste. De fleste av dem fortjener langt bedre enn som så, mener han.

Han erkjenner at forslaget hans kan bli kostbart, og vil kreve store investeringer fra det offentlige. Samtidig er kostnadene formidable hvis frafallet i den videregående skolen får fortsette, og samfunnet skal fortsette å produsere ungdom som aldri kommer seg inn i arbeidslivet.

– Det aller viktigste er at ungdom sikrer seg utdannelse, og at vi alle bidrar til at det finnes lokale håndverkerbedrifter som kan tilby ungdom læreplass. Den bevisstheten må vi også ha når vi tar våre daglige valg om kjøp av varer og tjenester, sier han.