De vanvittige kostnadene

Ja, visst er bevisstheten om frafallet i den videregående skole stor. Men omfanget av hva dette betyr i form av kostnader er likevel ukjent for de fleste av oss, fordi tallene i de fleste sammenhenger blir omtalt i gjennomsnittstall – og på landsbasis.

– Det kan være flere grunner til at man kvier seg for å utarbeide konkrete tall fylkesvis, forklarer seniorrådgiver Oddmund Klæboe ved Nav Troms.

–Ulik næringsstruktur og næringsutvikling mellom fylkene spiller inn, og omfanget av bruk av ukvalifisert arbeidskraft vil også spille inn. De samlete kostnadene ved frafallet vil jo til slutt avhenge av hvor mange som finner seg varig arbeid uten utdanning. Men først og fremst handler det kanskje om at de samlede kostnadene ved frafall er veldig sammensatte – og sprer seg over veldig mange ulike sektorer. Samlet blir tallene uansett voldsomme, og kanskje til og med vanskelig å forholde seg til, sier han.

De direkte kostnadene er de som enklest lar seg beregne. I stor grad handler dette om trygdeutbetalinger og sosialytelser, og som oftest er kostnadene ved frafall begrenset til nettopp dette.

Men det finnes også andre direktekostnader, som for eksempler kostnadene ved de tomme skolepulter i seg selv. Dersom en elev slutter på skolen midt i skoleåret – etter at det er mulig for andre søkere å overta skoleplassen – blir pulten stående tom et helt skoleår, uten at noen får nytte av den. En slik skoleplass koster i gjennomsnitt 70.000 kroner – for yrkesfaglige studieretninger er kostnaden enda høyere.

Når den totale regningen for frafallet skal gjøres opp, består denne også av indirekte kostnader. Ungdom som har falt ut av utdanningsløpet, er overrepresentert i både helsestatistikker og kriminalitetsstatistikker. Beregningen av størrelsen av disse kostnadene lar seg lese ut fra de tallene som oppgis i departementets rapport «Kostnader ved frafall i videregående skole» – sammenholdt med statistikken for hvert enkelt fylke om hvor mange som gjennomfører utdanningen sin.

– Den aller største kostnaden handler om tapte muligheter, påpeker Klæboe – og mener dette både gjelder for hver enkelt skoleelev, og for samfunnet som helhet.

– De som havner utenfor skolen, mister også muligheter i arbeidslivet, og taper dermed mye økonomisk. Selv de som finner seg jobb, taper økonomisk, fordi lønnsnivået til ufaglærte er så mye lavere enn for jobber som krever kompetanse. I sin tur taper jo samfunnet mye på dette, fordi verdiskapningen blir lavere: Hvis du har lavere inntekt, har du mindre penger å bruke til å kjøpe ting – som ville skape omsetning og aktivitet, påpeker han.

Kostnadene for redusert verdiskapning er omstridt, selv om den ikke bestrides. Blant dem som er kritisk, er fylkesråd for utdanning i Troms, Roar Sollied (V).

– Jeg er kritisk til måten vi omtaler elever som permanent eller midlertidig er falt ut av skoleløpet. Vi ser at det er svært ulike årsaker til at elevene faller ut, og da skal vi være forsiktig med å generalisere eller til og med stigmatisere, sier han.

Han påpeker at det store flertallet av elevene som faller ut av videregående skole, faktisk lykkes i å skaffe seg jobb, til tross for manglende utdannelse.

– De tjener sine egne penger. De betaler regningene sine, de betaler skatt og de bidrar til samfunnet, sier han.

– Men de taper inntekter i forhold til hva de ville tjent dersom de hadde lyktes i å ta utdannelse. Forskjellen på livstidsinntekten blir ganske stor?

– Ja, de ufaglærte taper inntekt, men dette gjør dem likevel ikke til tapere, slik vi kjenner dette begrepet, insisterer han.

Troms skiller seg positivt ut på landsbasis i statistikken over ufaglærte som lykkes i å finne seg jobb, men fylkesråden erkjenner at det ikke er realistisk å tro at denne utviklingen vil fortsette i det uendelige – rett og slett fordi antall jobber for ufaglærte blir stadig færre.

– Vi må selvsagt fortsette arbeidet med å bidra til at flere ungdommer gjennomfører videregående skole. Den utfordringen tar vi på største alvor, og dette jobber vi med hver eneste dag – med veldig mange forskjellige tiltak, sier han.

– Og det er stadig én fase i utdanningsløpet som stadig peker seg ut som mest kritisk?

– Ja, fortsatt er det i de yrkesfaglige studieretningene at frafallet er størst. Og fortsatt er det i overgangen fra skole til læretid at den største gruppen faller fra. I tråd med fylkestingsmeldingen «Samspill for økt gjennomføring» gir vi nå tre av yrkesfagskolene ekstra ressurser for å koble alle elevene til bedrifter, og følge dem helt frem til fagbrev. Så er det stadig viktig at vi har både kommuner og lokale håndverksbedrifter som har kapasitet og vilje til å ta inn lærlinger og lærekandidater, påpeker han.