Lang natts kamp mot dag

Fred Valstad (46) er én av disse. I en årrekke har han drevet varetransport med flere ansatte på lønningslista, og blant oppdragsgiverne hans er Bakehuset Nord-Norge, som blant flere andre bruker Fred til å frakte varer over store deler av Finnmarksvidda.

– Den ruta vi kjører for Bakehuset er lang! 52 mil per natt!! I fjor kjørte vi 303 turer med denne ruta. Det blir mellom 150.000 og 160.000 kilometer i året. Det er vanvittig mye, og selvsagt koster det penger, sier Fred selv, om det å skulle distribuere varer i en så langstrakt landsdel som Nord-Norge – med Finnmarksvidda stående i særklasse.

Å frakte varer over lange avstander kan være krevende i seg selv. Fred Valstad har spesialisert seg på noe som gjør oppdraget ekstra vanskelig: Fra han begynte med distribusjon av aviser, har ferskvarer vært en spesialitet – og her nytter det ikke å vente til neste dag eller til været blir bedre før varene kjøres ut.

– Vi har organisert oss for å takle dette. Vi har jo flere biler, og vi har bilene spredt over et ganske stort område. Blant annet har vi én bil permanent lokalisert i Porsanger, noe som gir oss muligheter hvis noe skulle skje i løpet av natta, forteller han, og erkjenner at det har forekommet tilfeller der det har vært nødvendig å iverksette krisetiltak.

– Heldigvis har vi ikke hatt noen store uhell. Men mindre uhell har vi hatt en del av. Vi hadde et motorhavari nede i Honningsvågtunnelen – klokka fire på natta – og da ble vi berget av at vi fikk tilkalt en ny bil som kunne ta varene videre. Jeg tror til og med at vi klarte å levere brødene klokka åtte – til avtalt tid, sier han.

Han er stolt av presisjonen i leveransene, og statistikken som viser at han og hans sjåfører ikke har uteblitt – og svært sjelden har blitt forsinket. Likevel er det ikke alt som kan forutsees eller forebygges ved hjelp av god organisering.

– Sikkerheten må gå først, det er klart, og det har alle sjåførene fått beskjed om. Dette er tøff kjøring, som krever topp konsentrasjon. Hvis du kjører midt på natta på speilhålke så er det helt naturlig at man blir stuptrøtt. Da er det ikke forsvarlig å presse seg, men bedre med en pause. Så får man heller tåle en halvtimes forsinkelse, mener han.

På sommeren går det meste lett. På vinteren må rutinene være strammere.

– Vi er nødt til å rullere, og vi er to-tre sjåfører som deler på dette. Denne ruta er ikke noe som kan håndteres av én mann alene – det går ikke, mener han.

Vinterveiene handler dessuten om mer enn bare vind, snø og islagte veibaner.

– Rein og elg! Det er hva vi sliter mest med. Særlig elg. Hvis du kjører deg en tur på en times tid, er det jo ikke noe problem. Men hvis du har ei rute som tar åtte eller ni timer – og du hele tiden skal være topp konsentrert om kjøringen i tillegg til at du skal følge med på om det kommer elg og rein i terrenget, så blir det vanvittig slitsomt, sier han.

Han legger ikke skjul på at han lar seg irritere av dette, for problemet kunne med enkle grep vært redusert til en minimum.

– Det finnes så mange lykter på markedet – LED-lys, for eksempel – men dette får vi ikke lov til å montere på bilene. Hadde vi jobbet på kontor, ville arbeidstilsynet kommet og sjekket om vi hadde godt arbeidslys, men dette gjelder altså ikke for oss….

– Hva er det verste du har opplevd mens du har kjørt brødvarer for Bakehuset Nord-Norge?

– Å glemme varer. Det er jo marerittet!

– Og det har skjedd?

– Ja, det har skjedd. Bilen har kommet seg helt til Karasjok, og så har beskjeden kommet om at det står en kaketralle gjenglemt i Alta! He-he. Vi snakker jo om en distanse på 400 kilometer tur-retur, så det er liksom ikke noen liten ekstratur heller. Dessuten er det ikke sikkert at det var vår feil. Det kan ha vært ordrekontoret i Tromsø… Eller bakeriet i Alta….

– Men dere løste det?

– Ja, vi fikk sendt en ekstra bil – på grunn av én kaketralle. Vi fikk rodd det i land. Men når sånne beskjeder kommer, blir man selvfølgelig litt svett i panna, he-he…og vi lurer «hva gjør vi nå?»