Noen ord om dem som klipper hår

EKSPORTINNTEKTENE ER det som gjelder. Hva vi skal leve av etter at vi ikke lenger har olje å selge til den høye prisen vi har oppnådd tidligere; hva som skal sikre den fremtidige velferden vår, hva som kan vise like høy lønnsomhet og avkastning som det petroleumsindustrien har klart å smøre oss med i løpet av vår gylne generasjon. Vi leter, vi jager i flokk, alle mann i angrep, alle mann til pumpene.

Vi leter etter den nye, konkurranseutsatte industrien, for det er dette som er det aller gjeveste. Applausen er også hørbar for den som satser på produkter innenfor nisjer der det kan vanke anerkjennelse; en smaksrik ost, en eksklusiv sofa eller en applikasjon til en smarttelefon. Poenget er at vi må lage noe. Det er ikke nok å gjøre noe. Vi vet det, men for sikkerhets skyld gjentar vi: «…for vi kan jo ikke leve av å klippe håret på hverandre…»

Det er klart. Det er så klart at vi må le litt. Klippe hår, liksom? Hvem sløser bort talent og kreativitet på den slags?

HVER GANG VI nikker eller ler til den hyppig gjentatte setningen, bidrar vi bevisst eller ubevisst til å gjøre frisørene til et symbol på noe meningsløst og uproduktivt. Vi kan jo ikke alle leve av å klippe håret på hverandre. Vi kan jo ikke alle leve av å lære hverandre multiplikasjonstabellen. Vi kan jo ikke alle leve av å operere hjertene på hverandre. Det er klart. Men betyr dette at frisørene, lærerne og kirurgene er unyttige?

I Nord-Norge finner vi mange lokalsamfunn som har imponerende tall å vise til for eksportverdi – og slett ikke bare vurdert ut fra sitt eget folketall. Verdiskapningen er voldsom. Men her er noe av problemet: De største verdiskaperne våre er ikke nødvendigvis de største arbeidsplassene. Aktørene har effektivisert. Roboter er tatt i bruk der dette har vært mulig, og slik er behovet for arbeidskraft redusert. Heller ikke blant de nye nisjeprodusentene skapes det mange arbeidsplasser, selv om vi «heier på» disse aldri så mye, og håper vi blant disse skal finne fremtidige sterke merkenavn. Men enn så lenge er det begrenset behov for arbeidskraft som skal produsere smaksrike oster eller applikasjoner til smarttelefoner.

Arbeidsplassene finner vi først og fremst i de bransjene der vi klipper håret på hverandre; de tjenesteytende næringene. Tre fjerdedeler av oss jobber her. De lager ikke nødvendigvis noe, men de gjør noe. De jobber på kontorer, i butikker eller bak rattet på biler og busser som frakter varer eller mennesker dit det er nødvendig. De jobber med å yte service og gode råd; de jobber med planlegging, salg, markedsføring og med arbeid som kanskje bidrar til trivsel. Men i den næringspolitiske diskusjonen gjøres disse tilnærmet usynlige – der alle jager i flokk for å finne «den neste oljen»; den neste industrien. Hvis tjenesteyterne ikke usynliggjøres, forsøkes de latterliggjort, enten de jobber som frisører eller det tilsynelatende verste av absolutt alt: Jobber i offentlig sektor.

SANNHETEN ER JO at industrien vår neppe hadde fungert uten de tjenesteytende næringene. Og av alle de rollene de ansatte i offentlig sektor spiller, er denne nesten den viktigste: De er forbrukere. Det er disse som kjøper og spiser de fiskekakene som i dag er et beskjedent nisjeprodukt, men som kanskje kan utvikle seg til å bli et eksportprodukt med stort potensial. Slike muligheter finnes det mange av, men om vi skal kunne utvikle flere slike produkter er vi avhengig av å ha mange nok forbrukere, med økonomi god nok og vilje stor nok til å prøve alt det nye som skapes.

I dokumentarfilmen fra 2013, «Inequality for all» (Økonomi i ubalanse), forklarer den amerikanske økonomiprofessoren Robert Reich konsekvensene av økte forskjeller i USA. I denne filmen møter vi risikoinvestoren Nick Hanauer, som leder en bedrift som produserer dyner og hodeputer. Hanauer tar et oppgjør med begrepet «jobbskaperne», som han tidligere så ivrig brukte om seg selv og slike som ham; bedriftsledere, gründere og investorer. Senere har han grundig fått erfare at det er noen helt andre som er de egentlige jobbskaperne: Forbrukerne! Uten et kjøpekraftig marked hjelper det ikke hvor fremragende putene dine er, eller hvor mange arbeidsplasser du har skapt for å kunne produsere disse putene. Både produktkvalitet og arbeidsplasser vil sakte tørke inn om ikke forbrukermakta hele tiden vedlikeholdes.

SELVSAGT MÅ JAKTA fortsette på nye industrielle muligheter – særlig i Nord-Norge, hvor potensialet er så stort innenfor mange ulike næringer. Men jakta bør ikke være enøyd, for vi vet at vi trenger mer enn bare eksportbedrifter for å skape gode lokalsamfunn som er egnet til å trives i, og der vi ønsker å bosette oss og leve rike liv. Vi trenger like mye gründerskap innenfor tjenester som produkter. Og noe av det første vi kan gjøre, er å slutte å omtale et av våre håndverksyrker som et symbol på et hinder for vekst og utvikling.

Vær så snill?