Vi kaster bort tida vår!

– Den offentlige debattkulturen står sterkt i Nord-Norge. Vi er kjent for å si hva vi mener, og åpen meningsutveksling er selvsagt veldig bra. Samtidig er det grunn til å spørre om vi bruker tida vår på å diskutere de riktige tingene, advarer Trine Rimer i Ranaregionen Næringsforening.

I løpet av de siste årene har vi fått både stortingsmeldinger og tydelige erklæringer fra rikspolitikerne: Tyngdepunktet er i ferd med å flyttes nordover – for næring etter næring.

– Dette gjelder reiselivet, industrien, energiproduksjon og sjømatnæringen. Nord-Norge kommer til å få større ansvar for den nasjonale verdiskapningen, og en mer sentral rolle som leverandør til det globale markedet, sier hun, og etterlyser diskusjon rundt de spørsmålene som naturlig burde vært stilt med dette utgangspunktet:

– Har vi i Nord-Norge den kompetansen som er nødvendig for å ta et slikt ansvar? Har vi innovasjonskrafta som er nødvendig for å finne de ideene som utnytter rollen på en best mulig måte? Har vi markedsføringskrafta og de internasjonale nettverkene for at Nord-Norge skal spille sin nye rolle på en god måte? Hvordan møter vi den digitale revolusjonen? Spørsmålene er for meg helt åpenbare, men jeg ser ikke at dette debatteres i særlig grad – selv om dette er noe som berører alle som bor i landsdelen, sier hun.

Men debatten går varmt likevel. Om helt andre ting.

– Vi diskuterer ivrig om hvor sykehus skal plasseres, hvor kommunegrensene skal gå eller hvor de nye regionadministrasjonene skal plasseres. Spørsmålene er jo slett ikke uviktige. Vi har mange råd, utvalg og forsamlinger som forsøker å trekke opp retningen, og det vil alltid være politisk kamp om hvilke virkemiddel og tiltak som er nødvendige for å nå de langsiktige målene. Men alle kan ikke bestemme eller være med på alt, særinteresser må i noen tilfeller vike for bredere kunnskapsbasert innsikt og overordnede strategier. Det mange av disse debattene har til felles at vi ikke vil bli enige – uansett hvor lenge vi diskuterer – det disse debattene gjør er å stjele mye tid og tappe oss for krefter, mener hun.

– Er det så sikkert at det ikke er mulig å oppnå enighet?

– Ja! Vi har noen forventninger til å oppnå enighet som rett og slett ikke er realistisk. Selv mener jeg det er viktig med en felles, nordnorsk identitet, men når jeg hører oppfordringen «Nord-Norge må snakke med én stemme», så blir jeg usikker om dét virkelig har noe for seg. Det finnes selvsagt noen sammenhenger der dette er viktig, og det finnes noen bransjer som er helt avhengig av å kommunisere ensrettet. Men samtidig finnes det viktige områder der vi må tørre å ha ulike syn, og der vi må kunne jobbe for å utvikle egne fortrinn, sier hun. – På linje med at selskaper konkurrerer, må også kommuner og regioner gjøre det.

– Du er ikke redd for fragmentering eller at Nord-Norge skal rammes av «splitt-og-hersk»?

– Nei, det er jeg ikke. Av og til må vi dele opp helheten. Bruke mindre tid til utredninger og uenighet, mer på gjennomføring. Derfor så viktig at vi klarer å finne de tingene – de konkrete prosjektene – der hele Nord-Norge kan mobilisere til et felles løft. Mulighetene burde være mange, men da må vi snart starte den diskusjonen, mener hun.