Atlantis og Fugl Føniks

Å MØTE EN YDMYK narvikværing var i sin tid som å bli direkte konfrontert med en feilvare. Ydmyke narvikværinger fantes rett og slett ikke, ikke blant gutter i alle fall. Gutter fra Narvik lot seg ikke imponere av ekspedisjoner til Everest eller til Nordpolen; de hadde tross alt selv gått på ski rundt Katterat, og vi, som ikke var lokalkjent i fjellene rundt Narvik, fikk forståelse av at dette måtte kunne regnes som en stor manndomsprøve. Gutter fra Narvik omtalte cruiseskip som «Narvik-ferger» og hummer som «Narvik-reke». Det gjør de forresten fortsatt.

Ikke spesielt oppsiktsvekkende, kan gjerne du hevde, og så kan du påstå at patrioter finnes overalt og at det er vanlig å skryte av hjemplassen sin. Men gutter fra Narvik bedrev verken skryt eller overdrivelser. Gutter fra Narvik omtalte i dypeste alvor byen sin som en metropol. Uten så mye som et snev av ironi anså de Narvik som selve senteret av universet.

FRA TROMSØ, HARSTAD og Bodø kunne vi andre måpende følge den saklig sett uforståelige selvtilliten fra byen ved Ofoten. Narvik hadde opplevd vedvarende tilbakegang på alle fronter i flere tiår, uten at dette svekket den lokale selvtilliten så mye som en millimeter. Det var som om mannskapet på Titanic skulle stå på brua og synge «Seier’n er vår».

Men selvtilliten hadde likevel en årsak. Narvik var faktisk en gang en metropol, i alle fall i norsk målestokk. Narvik var byen som hadde en så ubegripelig god økonomi at de kunne innkreve landets laveste avgiftssatser fra sine innbyggere. Narvik bygde rådhus uten å måtte ta opp ei krone i lån. Narvik bygde flyplass – i Framneslia – uten å spørre noen i Oslo om lov, fordi byens politikere mente at dette var det minste byen deres fortjente. Narvik var første by i Nord-Norge med rendyrket fotballstadion – med overbygd sittetribune, omtrent slik som vi hadde sett dem på Tippekampene fra England. Et innendørs torg der man kunne selge kjøtt, fisk og grønnsaker året rundt? Vel, i Narvik fikset man dette, flere generasjoner før man i Oslo ramlet over ideen om å bygge «mathall». Kunst? Hadde det ikke vært fint med en overbygd utendørsscene midt i sentrum, formet som en haikjeft? Jovisst! Og hvem andre enn Narvik kunne anlegge en fontene i sentrum, «Dama på torget», som fikk Trevi-fontena i Roma til å fremstå som et billig plaskebasseng på en campingplass i Nord-Sverige?

Narvik realiserte ting som fortsatt bare fremstår som søte drømmer for andre byer i Nord-Norge. Selvtilliten hadde sine grunner.

Å HAVNE PÅ Robek-lista er ydmykende for alle kommuner som havner der, og som dermed blir satt under statlig administrasjon uten reell råderett over egen økonomi. Men for Narvik var denne ydmykelsen større, og fallet dypere, enn for noen andre kommuner, nettopp på grunn av sin egen ekstravagante historie, da Terra-skandale og vedvarende kommunalt overforbruk i 2008 førte Narvik kommune inn i Fylkesmannens kalde klør. Narvik ble Atlantis, øya som ifølge sagnet sank i havet.

SIDEN HAR TING skjedd. Byen gjennomgikk en beintøff kur for å få kontroll over egen økonomi. Alle steiner ble snudd for å spare penger, og upopulære tiltak ble iverksatt. Men det virket! Lenge før oppsatt tidsplan kom byen seg ut av den forhatte Robek-lista.

Opplevelsen har fremstått som en oppvåkning for byen som en gang var seg selv nok, for i en langt mer ydmyk fremtoning har konstellasjoner av samarbeid blitt etablert, mellom by og land, mellom lokalt og regionalt og mellom offentlig og privat. Sentrum fornyer seg, og over en milliard kroner er investert i reiselivet. Narvikfjellet rustes opp til å bli et attraktivt alpint eventyr som det er vanskelig å finne maken til i resten av verden – og kanskje krones samarbeidet, investeringene og fremtidstrua med tildeling av VM i alpint i 2025. Narvik er i ferd med å bli Fugl Føniks, fabeldyret som symboliserer gjenfødelse; som reiser seg fra asken.

KANSKJE LYKKES DET ikke Narvik i å bli arrangør av Alpin-VM, selv om alt skulle gjøres riktig, og selv om det blir jobbet hardt. Men endelig ser Narvik fremover, mot storslagne muligheter, der byen i 50 år først og fremst har sett seg tilbake – mot fordums gammel storhet. Akkurat dette er en endring som er større enn de fleste andre har gitt byen honnør for, og er faktisk noe mange andre byer i Nord-Norge kan hente inspirasjon fra.

Neste gang kan det nemlig være en helt annen by som blir gjort til et Atlantis.