Frykter senvirkningene av OL-prosessen

– Jeg er bekymret for senvirkningene etter at Tromsø tapte mulighetene for å arrangere OL, sier NOFI-direktør Torgrim Rørtveit.

– Vi tapte denne kampen, vi i Tromsø og i Nord-Norge, og vi kan selvsagt ha meninger om måten vi tapte på. Men i stedet for å dyrke nederlaget, burde vi heller hatt en diskusjon om hvordan vi kunne utnytte de erfaringene vi skaffet oss på en best mulig måte – ikke minst for å utvikle nye suksesser fra og for Nord-Norge, mener han.

Her er tre punkter Rørtveit frykter kan bli senvirkningene etter OL-nederlaget.

OL var et stort prosjekt. Det var gigantisk, og ga oss mulighet til å tenke stort og drømme litt ville drømmer. Har vi sluttet å tørre å tenke store tanker? For noen år siden ble «Gullegget» lansert som en stor innendørsarena som skulle romme fotballstadion, badeland, arena for både basketball, turn og håndball – i tillegg til å være konsertarena og egnet kongressenter. Planene ble slaktet og skrinlagt – fordi tankene var «for store». I stedet realiseres nå et langt mer nedstrippet alternativ til badeland på Templarheimen, uten at vi av den grunn er garantert at økonomien er veldig mye tryggere. Er dette et utslag av at Tromsø ikke lenger vil eller evner å tenke stort?

I Bodø har man klart å bygge et imponerende kulturkvartal, Stormen, til omtrent samme kostnadsramme som det «Gullegget» var planlagt med, og dette kunne være en inspirasjon og en påminnelse om at store tanker faktisk lar seg gjennomføre. Dette er viktig, ikke fordi man nødvendigvis må velge det som er størst eller dyrest i alle sammenhenger, men fordi det er viktig for innovasjonsevnen vår at vi av og til også tør å tenke stort. De beste ideprosessene starter med en fase hvor man tenker «stort» og «vilt», og så begrenser man seg etter hvert naturlig til hva som er realistisk, gjennomførbart og bærekraftig. Hvis vi starter realitetsorienteringen for tidlig i disse prosessene, risikerer vi å gå glipp av mange gode ideer. Det taper vi alle på.

OL var et prosjekt som klarte å samle hele landsdelen – og hele landsdelen løftet i flokk for å realisere drømmen om et OL til Tromsø. Denne mobiliseringen var nesten historisk, men har vi fortsatt denne evnen? Da Norges Fotballforbund vurderte å søke om å arrangere Fotball-EM sammen med Sverige, ønsket Bodø å bli valgt ut til én av de norske arrangørbyene, i konkurranse med storbyene Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo – og selvsagt også andre som ønsket å melde seg på. Nå ble aldri søknaden sendt, og vi fikk aldri svaret på hvor mye støtte Bodø fikk fra resten av landsdelen. Klarer vi å demonstrere evnen til å løfte i flokk i andre sammenhenger – for eksempel til å hjelpe Narvik til å få arrangere VM i alpint?

Måten idrettsstyret håndterte Tromsøs søknad på, har selvsagt bidratt til atskillig bitterhet. Bitterheten er forståelig, men skal denne bitterheten få lov til å dominere eller definere egenarten vår? Skal vi reagere med det litt primitive «Så lenge ikke vi fikk lov til å arrangere OL, skal heller ingen andre få lov»? Hva vil i så fall dette gjøre med oss, og vår evne til å skape nye eventyr for fremtiden?