Trenger lobbyister – og ei krise

– Da jeg kom til Bodø i 2014 ble jeg umiddelbart slått av hvor godt alle aktørene hadde gått sammen om å systematisere påvirkningsarbeidet til felles beste, forteller Grete Kristoffersen, som i tre år var utviklingsdirektør i Bodø kommune.

Veldig mange store suksesser skapes lokalt, men ofte er det helt nødvendig å få nasjonale myndigheter eller aktører med seg på laget for å realisere de gode ideene. I denne prosessen – lobbyvirksomheten – har Tromsø havnet i bakleksa, noe direktør Nils Kristian Sørheim Nilsen i Næringsforeningen merker.

– Flere ganger har jeg hatt møter med sentrale myndigheter, og opplevd at andre har rukket frem før meg – og før Tromsø. Andre har organisert arbeidet med å påvirke rikspolitikere langt bedre enn vi gjør i Tromsø, mener han.

Han betviler ikke at både næringsaktører og lokale politikere erkjenner behovet, og han tror heller ikke det skorter på den nødvendige kompetansen.

– Men viljen til å bidra for at vi skal bli «fremoverlent» på dette området er ikke så stor som den burde være. Jeg skulle jo gjerne ønske at vi hadde profesjonalisert lobbyvirksomheten vår; at noen jobbet kontinuerlig for å gjenkjenne mønstre, se muligheter og jobbe aktivt for å gripe disse, men interessen for å få på plass slike funksjoner er ikke så stor som den burde være, erkjenner han.

Tromsø er på ingen måte uten suksesshistorier på områder. Det lenge etterlengtede bygget til Hålogaland Teater ble realisert takket være bredt lokalt samarbeid og målrettet påvirkningsarbeid inn mot sentrale myndigheter – og blant de aller største triumfene er arbeidet som førte til at Polarinstituttet ble flyttet fra Oslo til Tromsø.

– Vi møter hele tiden nye muligheter, og nye utfordringer, men det er vanskelig å skape et skikkelig engasjement for å gripe disse i en periode der næringslivet faktisk gjør det ganske godt, og der byen vokser, mener han.

– Er Tromsøs fremste problem mangelen på problemer; ei krise som mobiliserer?

– Det er nesten litt fristende å svare ja. Når vi ikke MÅ organisere oss til felles innsats, blir viljen tilsvarende lav, og resultatet blir at vi organiserer oss for dårlig, mener han.

I motsetning til i Tromsø, har de ulike aktørene i Bodø de siste årene opplevd å kunne kjempe mot en felles ytre fiende, og dermed for en felles sak; en krise som har mobilisert krefter lokalt – og som har skapt allianser som har gitt positive resultater på mange fronter. Da staten besluttet å flytte kampflybasen fra Bodø, betydde dette tap av så mye som 1.000 arbeidsplasser – i tillegg til alt dette ga av negativ effekt på ringvirkninger.

– Ingen trenger å være i tvil om at det var krise for Bodø å miste over 1.000 arbeidsplasser. Men i stedet for å satse på omkamper, rettet man blikket fremover – mot nye muligheter, forteller Grete Kristoffersen.

Prosjektet «Ny by, ny flyplass» ble en visjonær plan som mobiliserte krefter, men som også ga rom for å tenke stort og til å løfte i flokk. I tillegg til at det lyktes bodømiljøet å få regjeringens tilslutning til det store byutviklingsprosjektet som blant annet innebærer flytting av flystripa, har det kommet en rekke andre prosjekter og ideer i kjølvannet av viljen til visjonær tenkning.

– Har Bodø profesjonalisert lobbyvirksomheten?

– Nei, det er ikke først og fremst gjennom profesjonalisering at Bodø har lyktes – altså gjennom å leie inn profesjonelle lobbyister. Bodø – og Nordland – har klart å bygge en kultur for å systematisere påvirkningsarbeidet sitt, sier hun, og mener denne kulturen gir seg utslag i to akser.

– Den første aksen handler om systematisk arbeid innen og mellom organisasjoner, på alle nivåer. Kommunepolitikere holder en kontinuerlig dialog med fylkespolitikere, sentralpolitikere og stortingsgrupper – akkurat som byråkrater jobber på samme vis i forhold til fylket og statlige nivåer, og så videre. Den andre dimensjonen handler om ærgjerrighet for tilstedeværelse og vilje til å delta sammen. Ved alle sentrale begivenheter sørget vi for å reise sammen som en delegasjon fra Bodø, som ideelt skulle være så bredt sammensatt som mulig, enten dette var på viktige konferanser, presentasjoner eller fremleggelse av Nasjonal transportplan. Kanskje fremsto Bodø som sterk og synlig på denne måten, men enda viktigere var det at vi sørget for at alle fikk den samme informasjonen samtidig – og kunne jobbe videre ut fra dette, forteller hun.