Utfordring å være nordnorsk – i Nord-Norge

– Jeg kan ikke si at det var spesielt utfordrende å møte potensielle kunder sørpå, forteller Eivind Simonsen, om tiden etter at han sammen med to kolleger utviklet programvaren Finale – for å hjelpe regnskapsførere og revisorer i arbeid med årsoppgjørene.

– I likhet med alle andre har jeg hørt historiene om «nordlendinger uønsket» eller at det var et handikap å snakke med nordnorsk dialekt i møte med kunder, men dette har altså ikke vært min erfaring. Om dialekten hadde noen betydning, så vil jeg nesten si at det var en fordel. De som hørte på, var opptatt av det jeg hadde å si – og det produktet jeg skulle presentere, forteller han.

Historien var motsatt i det nordnorske markedet, og her fungerte det hele som en motsatt bekreftelse på slagordet «Det er deilig å være norsk – i Danmark»; det ble til «Det er en utfordring å være nordnorsk – i Nord-Norge».

– Nordnorske kunder var langt mer skeptiske til det jeg hadde å presentere dem for. Det produktet vi hadde utviklet ble betraktet som «heimsnekra», fordi det var utviklet i Nord-Norge, forteller han.

Selv løste han utfordringen ved å etablere salgskontor i Oslo. Selgere ringte nordnorske kunder fra et «02-nummer» og solgte inn det nordnorske produktet ved hjelp av østlandsk dialekt. Etterpå gikk Simonsen selv og leverte produktet på døra til kjøperen. Det var som om programvaren kunne sammenlikne seg med Linie-akevitten, med en høyere kvalitet og troverdighet etter å ha reist litt på forhånd.

Hilde Sjurelv har den samme erfaringen som konsulent og rådgiver; bedrifter nordpå har høyere tillit til folk sørfra – og særlig hvis de har en eller annen form for kjendisfaktor.

– Det har helt sikkert flere grunner til at det er slik, men én av årsakene ligger i hvilke mennesker som trekkes frem til å uttale seg og fortelle historiene – i media, på konferanser eller seminarer. Det er ofte et lite fåtall aktører som trekkes frem, én fast fra reiselivet, én fast fra teknologimiljøet, én eller to faste fra sjømatnæringen, de kjente, store aktørene – og så fyller man på med rikskjendiser. Over tid males det frem et bilde av enfold i stedet for mangfold, og da bygger man heller ikke tillit til kompetansen i Nord-Norge, sier hun.

Nils Kristian Sørheim Nilsen er som direktør i Næringsforeningen i Tromsøregionen blant dem som arrangerer seminarene som inviterer næringsaktører, og dermed bidrar til å bestemme hvem som får uttale seg. Han er ikke uten videre villig til å akseptere beskrivelsen fra verken Simonsen eller Sjurelv.

– Jeg kjenner Eivind Simonsen som en «fargeklatt» og har ingen problemer med å se for meg at han klarer å fange oppmerksomheten til et publikum nesten uavhengig av geografi. Dessverre tror jeg likevel at noe av de gamle oppfatningene om Nord-Norge fortsatt lever videre i hovedstadsmiljøene. Vi betraktes ofte som å komme fra periferien, uten kunnskap om den siste utviklingen – og vår direkte måte å uttale oss på kolliderer ofte med hva som regnes for å være kutyme. Det skaper noen ekstra utfordringer, mener han.

– Og hva med kritikken fra Hilde Sjurelv?

– Den kan jeg forstå, i en kontekst der vi alle ønsker å få bygd opp sterke kompetansemiljøer i Nord-Norge. Men det er heller ikke uforståelig at bedrifter som ønsker å få råd utenfra, nettopp velger å hente rådgivere som reelt kan bidra med et eksternt blikk – og som har sitt daglige tilhold i helt andre miljøer, sier han.

Fra sitt ståsted i Brønnøysund mener Inger-Gunn Sande historiene fra Eivind Simonsen og Hilde Sjurelv er veldig interessante, og særlig mener hun det er viktig å bidra aktivt for å bringe frem mange og ulike stemmer – for å kunne demonstrere et mangfoldig næringsliv og arbeidsliv.

– Denne utfordringen går til media og alle som arrangerer seminarer og konferanser. Jeg har selv erfaring fra dette, gjennom Ramtindkonferansen. Her prioriterer vi lokale innledere, og særlig gjør vi dette i «Den lokale suksesstimen», der vi inviterer gjester fra næringsliv og kulturliv til å fortelle om sine suksesser. Mange trodde vi skulle komme i manko på gode historiefortellere etter kort tid når vi begrenset oss til lokale gjester, men den påstanden har vi klart å motbevise etter å ha holdt på i ti år, sier hun.

– Er det krevende?

– Det krever mer bevissthet enn så mye annet. Og vilje til å gå utenom de opptrukne tradisjonelle linjene. Svaret om at det er så vanskelig å finne gode lokale innledere er en dårlig unnskyldning. Det er det samme media har unnskyldt seg med i perioder der de har vært for dårlig til å finne kvinnelige kilder. I hovedsak er det bevissthet og vilje det skorter på, mener hun.