Fortrinn i verdensklasse

GANG PÅ GANG viser vi et karaktertrekk vi gjerne kan kvitte oss med: Når vi har rikelig tilgang på noe som er verdifullt, har vi for vane å sløse med rikdommen heller enn å bruke dette til å erobre verden.

Kanskje er dette en forutsetning for at vi lever våre liv så lykkelig som vi gjør. Men over generasjoner har vi skaffet oss noen erfaringer der vi har sett hva vi kan oppnå hvis vi endrer vanene våre.

PÅ SLUTTEN AV 1980-tallet ble hele Nord-Norge rammet av krisen i fiskerinæringen. Dramatisk lavere råstofftilgang førte til at kvotene ble redusert til et minimum. De som ble rammet direkte, ble rammet hardt og brutalt. Levebrødet gikk tapt. For mange ble det umulig å forvalte huslån og faste utgifter, og også mennesker langt utenfor næringen selv fikk føle hvor viktig fisk er for Nord-Norge. Handelsstanden ble rammet som følge av at folk hadde mindre penger å kjøpe varer for, banknæringen ble rammet, bilforhandlerne – ja, stort sett alle fikk merke konsekvensene av at vi fikk så mye mindre av en råvare vi i alle generasjoner hadde hatt så rik tilgang på.

I dag er det mulig å se de positive konsekvensene av det vonde som skjedde den gangen. Da fiskerne fikk mindre fisk om bord i båten, ble de flinkere til å ta vare på den fisken de fikk. Kvaliteten på produktet økte. Utnyttelsesgraden økte. Etter hvert økte prisene. Statusen økte – både på produktene, næringen og yrket. Eksportverdien økte, noe hele samfunnet har kunnet nyte godt av.

VI SNAKKER ALT for lite om lærdommen fra 1980-tallet, og fiskerinæringens senere suksesshistorie gjennom sin lange vei til toppen, for det er fullt mulig å gjenkjenne mekanismene i andre bransjer også – lenge før vi kommer dit at det oppstår en smertefull krise. I Norge, og ikke minst i Nord-Norge, er vi så heldig at vi har rik tilgang på ren og fornybar energi. Vi har faktisk overskudd på denne ettertraktede varen til meget konkurransedyktig pris i lange perioder av året, og fortsatt er potensialet stort for å produsere fornybar energi gjennom nye produksjonsmåter, som utnyttelse av sol, vind, bølger og bio.

Akkurat som for fisken har vi ikke vært særlig bevisst på dette fortrinnet, og vi har ikke reflektert over hva dette kan gi oss av muligheter i en global konkurranse. De fleste av oss opptrer slik vi i gamle dager gjorde med fisken. Forbruket vårt er ganske ukritisk. Vi sløser, som om rik tilgang gir grunn til å sløse.

Hva vi i stedet kan oppnå? Jo, det handler ikke lenger bare om å eksportere energi, slik den norske kraftbransjen har gjort ganske lenge. I dag handler det om å kunne være et attraktivt sted å etablere seg for store og internasjonale selskaper. Gigantene innenfor IKT-næringene har en høy bevissthet om at energien de bruker skal være rein og fornybar, kravet deres til stabilitet er absolutt – for de tåler ikke «nedetid» av noe slag – og behovet deres for energi er enormt. Dette er enkeltbedrifter som hver for seg har et energibehov som tilsvarer det som hvert år brukes på Tromsø by samlet, og dette er ikke så vanskelig å forstå: 90 prosent av all verdens datalagring er lagret i løpet av de siste to årene – med en eksplosiv vekst i lagring og oversendinger av levende bilder.

Selvsagt er det mange brikker som skal falle på plass og mange behov som skal dekkes før et selskap beslutter hvor det skal etablere seg. Men for mange av aktørene i denne bransjen er tilgangen av fornybar energi blant de aller viktigste faktorene.

Hvis vi i tillegg til fornybarhet, kunne garantert kapasitet og leveransesikkerhet til gunstige priser, kunne Nord-Norge blitt attraktivt i en global sammenheng. I Mo i Rana er de allerede i gang (ACDC) og flere miljøer i landsdelen utreder mulighetene i sine kommuner. Dette er nok et område der vi som landsdel kunne tjent stort på å forene kreftene, og dermed samlet kunne fremstå som et attraktivt område med flere etableringsmuligheter for store internasjonale aktører. Nord-Norge er i dag ett felles prisområde for strøm, vi har overskudd av fornybar energi og lovende prisutsikter i forhold til resten av landet. Vi har et sterkt regionalt eierskap i både nett- og kraftselskaper, vi har sterke og kompetente universitetsmiljøer og vi har til og med tilstedeværelse av internasjonal industri. Vi heier helhjertet på kommuner som eksempelvis Balsfjord og Målselv, som i dag ser på sine lokale muligheter for etableringer, men hvorfor tar vi ikke hele Nord-Norge ut til verden?

Kanskje har landsdelen forutsetninger til å bli et nytt Silicon Valley, dersom vi forener kreftene våre.

EN AV UTFORDRINGENE handler om å sikre kapasitet, og kapasitet kan ikke bare sikres gjennom økt utbygging og utvinning. Vi er nødt til å kvitte oss med hangen vår til å sløse.

Energien må brukes mer effektivt og smartere, og vi må få mer ut av mindre.

I Ishavskraft har vi i en årrekke jobbet med energisparing og smart strømbruk. Lenge markedsførte vi oss med slagordet «Ishavskraft er det kraftselskapet som ønsker mest å selge minst kraft til sine kunder». Tanken bak handlet om mer enn å klekke ut et fancy slagord; det handlet om en grunnleggende bevissthet om å spare ressurser. For både bedrifter og husholdningene ligger det en stor gevinst i å bruke strømmen smartere. Én ting er at det betyr lavere kostnader, og frigjør midler til andre smarte valg, men det gir også en betydelig gevinst for miljøet, og det skaper spennende muligheter for samfunnet rundt oss.

For Nord-Norge kan det føre til at vi plasserer oss som et av de mest attraktive etablererstedene i verden.