Forakten for kunnskap

TO STORE BEVEGELSER har i løpet av det siste året rystet maktstrukturene i en grad de færreste av oss kunne tro på forhånd. Det første er den store avstanden i virkelighetsforståelsen mellom grasrota i distriktene og elitene i storbyene. Det andre er en voksende skepsis til vitenskapen og ekspertisen, og deres fokus på globale utfordringer og løsninger – ikke minst i forhold til erkjennelsen av menneskeskapte klimaendringer. De viktigste konkrete resultatene av den nye folkebevegelsen førte til at britene forlater EU og at amerikanerne valgte Trump, noe de fleste har kommentert grundig, men også på kontinentet har de to bevegelsene blitt merkbare selv om de ikke nødvendigvis gir seg utslag i valgresultater.

Når vi i Norge forbereder oss til stortingsvalgkamp, fremstår det som om de fleste av oss tror at Norge er skjermet fra å bli truffet av de samme to bølgende. Det er ikke nødvendigvis tilfelle, og det handler om mer enn bare en grunnleggende norsk skepsis til sentralisering.

HVORFOR ER DISSE bevegelsene så relevant for et selskap som Ishavskraft?  Jo, for det første fordi forbrukernes holdning til miljø og klima er viktig for oss. Vi lever av å selge fornybar energi, og garanterer at pengene du betaler for ren strøm går til en produsent av fornybar vann- eller vindkraft. For oss er det viktig at markedet forstår viktigheten av å velge fornybart fremfor fossilt, og derfor er det alvorlig om tilliten til vitenskapen og kunnskapen forvitrer – enten man omtaler dette som «klimaskepsis» eller «klimafornektelse».

Den andre grunnen til at forbrukernes globale forståelse er viktig, handler om at vi selv er en kunnskapsbedrift. Over tid har bransjen vår beveget seg fra å være en utelukkende industriell virksomhet, der hvert enkelt kraftselskap kunne fungere i sitt eget geografiske område og utvinne og selge så mye kraft som mulig, til at vi er blitt del av et marked og en konkurransesituasjon som både er nasjonal og internasjonal. Vi må forholde oss til regler som er langt mer kompliserte enn tilfellet var for et tiår eller to siden, og mange av de beslutningene vi tar kommer som en følge av det regelverket vi er pålagt å etterleve. Troverdigheten vår hos våre egne kunder, avhenger til en viss grad av en global forståelse, og forståelse for internasjonale konkurranseregler.

Det finnes også en tredje grunn til at et selskap som vårt har grunn til å være på vakt når det oppstår et sprik i virkelighetsforståelsen mellom elitene i storbyene og grasrota i distriktene: Vi er et nordnorsk selskap. Mange av oss som jobber her, tilbringer store deler av arbeidstiden vår i ulike deler av Nord-Norge, på steder som kanskje er små av størrelse, men som likevel skaper store verdier, og som er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde nivået på velferden vår. Den virkeligheten vi opplever her, er ikke alltid slik vi får inntrykk av gjennom media – eller det offentlige ordskiftet.

BLANT MANGE TING som særpreger Norge, er at vi preges av et høyt utdanningsnivå – og et høyt kunnskapsnivå. Dette er selvsagt viktig for verdiskapningen, men det er også viktig for demokratiet; at vi som velgere har kunnskap om de ulike skillelinjene, og at vi har tillit til den vitenskapen som ligger til grunn for de ulike sakene. Kanskje virker det overdrevent å slå alarm om en mulig forakt for kunnskap i Norge, men ett spørsmål er likevel viktig: Hva er det vi regner som «kompetansemiljøene» i Nord-Norge? Hvor høyt verdsatt er den kunnskapen som ikke til daglig har tilhold på Mørkved og i Breivika – universitetsmiljøene i Bodø og Tromsø?

I Eidkjosen på Kvaløya leder Torgeir Rørtveit NOFI, et selskap som har utviklet kunnskap om avanserte løsninger for miljøutfordringer for både havbruk og oljevirksomhet til havs – to av våre største og viktigste eksportnæringer. Fra Risøyhamn på Andøya leder Frode Nielsen LNS, en aktør som driver en mangfoldig virksomhet; metodene for tunnelsprenging er etterspurt over hele verden, og de er også involvert i gruvedrift der materialer som vil være med på å endre vår hverdag (innen for eksempel energi, elektronikk, helse og transport) i fremtiden blir hentet ut av nord norske fjell. I Lebesby og Bugøynes har Svein Ruud bygget opp bedriften Norway King Crab. Gjennom løpende forskning og utvikling, fokus på dyrevelferd og respekt for bærekraftige ressurser, driver de en helårlig virksomhet hvor de sender opprinnelsesmerkede levende kongekrabber rundt om i hele verden og med gode resultater.

Disse tre er ikke alene, for det finnes mange flere: Næringsaktører som har utviklet avanserte industrielle produkter, som sitter på teknologiske løsninger og som har skaffet kunnskap om markedet – både det nasjonale og det internasjonale. Flere av dem har noen av svarene på vår tids største spørsmål, de har erfaringer å dele og kunnskap å lære bort, men de blir sjelden gjort til aktører i debatten om kunnskap. De gangene det skjer, blir de redusert til «næringsaktører», slik at vi andre skal kunne så tvil om deres motiver for å mene det de sier.

I DEN VALGKAMPEN som endte med at amerikanerne foretrakk Donald Trump som president, var vi vitne til et stort sprik i virkelighetsoppfatningen. De som levde sine liv i bedriftene i distriktene og som hadde førstehåndskunnskap om hverdagsutfordringene, endte med mistro og forakt for eliten, ekspertisen og media i storbyene.

Slik er ikke situasjonen i Norge. Men vi trenger ikke å skape et speilvendt bilde av USA heller, der eliten, media og ekspertisen i storbyen utvikler forakt og ignorerer den viktige industrielle kunnskapen som utvikles i bedriftene i distriktene.