Smaken av barndom

DE FLESTE AV MINE barndomssomrer ble tilbrakt i Narvik. Jeg var ikke den gangen bevisst på at barndommen har smak, eller lukt, men jeg fikk en påminnelse da jeg for noen få år siden kom over ei urørt flaske Eventyrbrus – slik jeg husker disse fra mine opphold i Narvik. Etikettene var så detaljrike at de ropte etter å bli grepet etter, og selve brusen var så frisk og rød på fargen at den fremsto uimotståelig. Da jeg prøvde den på mine voksne smaksløker, kjentes den selvsagt alt for søt, og den etterlot en mistanke om at flaska inneholdt like store mengder E-stoffer som vann, men ikke desto mindre smakte og luktet den barndom.

Den klarte å gjenskape minnet om hvordan kullsyra bruste så ellevilt i munnen at det nesten var som om tårene begynte å renne, og samtidig klarte dette røde sukkersjokket å bruse frem også andre smaker fra den samme tidsepoken: En softis kjøpt på selveste Dampbakeriet, med hjemmelaget krokan, som jeg den dag i dag er villig til å sverge på er verdenshistoriens beste softis. Eller varme, nylagede fiskekaker fra Torvhallen, som fiskehandleren selv hadde blandet og stekt. Ikke dressing. Ikke brød. Ikke salat. Ikke dikkedarer av noe slag. Bare varme fiskekaker; smak, ekthet, frihet, sommer og barndom. Og jeg husker en fergetur til Harstad, der det nede i fergekafeen under dekk vanket pølse i brød, for en liten gutt som akkurat denne dagen hadde vært flink og ikke hadde maset, selv om reisen hadde vært lang og slitsom. Pølse i brød var den gangen en så stor mengde mat at den tjente som både forrett, middag og dessert samtidig, og i tillegg til selve smaken kan jeg huske det tynne pølsepapiret som så omsorgsfullt omfavnet pølsebrødet, der slakterens logo sto å lese i et ovalt merke – hvitt på rødt: «Brødr. Bothner».

I DAG ER DET MESTE bare historie. På den plassen i Harstad der Bothner en gang med stolthet lagde pølsene sine, står det i dag et kulturhus. Og historien til Eventyrbrusen er alt annet enn det vi forbinder med vakre eventyr med lykkelig slutt: Brusen med bringebærsmak ble opprinnelig produsert av Nordlandsbryggeriet i Bodø, men etter at Ringnes kjøpte seg opp i bransjen gikk eventyret mot slutten. I 2000 opphørte all produksjon i Bodø, og ble videreført av Ringnes’ egne anlegg. Samme skjebne led Narvik Mineralvannfabrikk, som produserte appelsinbrusen «Asina». «Ringnes Narvik Mineralvannfabrikk AS», som fabrikken en gang måtte endre navn til, står i dag offentlig registrert som «likvidert 23. april 1991». Formuleringen er forbilledlig treffende, men formelt betyr den at selskapet ble avviklet uten konkurs.

Det skjedde i min generasjon. I min generasjon opplevde vi at pizza ble introdusert, og raskt overtok salongbordene i de TV-stuene der det på tidligere lørdager i alle år hadde blitt servert lokale reker. Senere kom tacoen, etter at vi hadde gjennomført en kortvarig og mindre vellykket flørt med fondue-sett og fransk ostesøl. Før den tid hadde de fleste av oss høstet erfaring som «kjøtt-unger», der vi ble stuet inn i biler som kjørte til Finland for å kjøpe billig kjøtt – og jo flere unger det ble plass til i hver bil, jo større kjøttkvote kunne man sikre seg. Jeg husker selvsagt disse pølsene også. De må ha vært djevelsk billige, for de smakte aldeles for jævlig, men også dette var en pris vi var villig til å betale, selvsagt var vi det, for etter hvert klarte vi selv i søvne å stønne frem at det billigste tross alt var det beste, og at det til slutt bare er sluttsummen som teller. Smaken av barndom og lukten av lykke teller i alle fall ikke i denne sammenhengen. Ikke nok.

Hva med fiskehandleren som sto og lagde ferske fiskekaker? Han hadde jeg glemt. Minnet om ham ble utslettet da generasjonen min så hemningsløst og høyrøstet jublet over at Burger King inntok Nord-Norge; at vi fikk en smak av Amerika på vår egen hjemmebane, og vi fikk leve i en jungel av franchisetakere der alle byer ble like og de spesielle smakene ble visket vekk og slettet ut. I en slik begeistring ble håndverk og opprinnelse uviktig, og hva som ble smaken av barndom for fremtidens barn var det ingen av oss som hadde tanke for. 

DET VAR I MIN generasjon alt dette skjedde. Det var vi som sørget for at spesialitetene forsvant, at de lokale merkevarene ble færre og vi selv med viten og vilje sørget for at vi fikk mindre å velge imellom. Hvis det hjelper for noe, skal jeg gjerne strekke armene i været og be om forlatelse.

Og kanskje skal jeg lete etter det som fortsatt måtte finnes av ekte vare.