Savnet etter ideologi

TIDLIGERE FINANSMINISTER Per-Kristian Foss sa det: Djevelen ligger gjemt i detaljene. Det er detaljene som feller en politikere. En liten – eller stor – forglemmelse. Ingen politiker har blitt tvunget til å forlate sin post som følge av ideologi eller visjoner.

Sannheten har betydelige modifikasjoner, for i dag fremstår visjoner minst like dristig som det å ha uorden i reisebilagene sine, og du finner knapt en politiker som tør å dele sine djerve mål med sine velgere. De vet vel at ingenting så lett blir raljert med som store tanker. Det har gått 20 år siden sist vi hadde statsministre som turte å dele overordnede tanker. Thorbjørn Jagland lanserte tanken om «Det norske hus», slik svenske Tage Erlander hadde lansert «Folkhemmet», og Jaglands etterfølger Kjell Magne Bondevik lanserte «Verdikommisjonen», i et forsøk på å definere noen norske verdier som ikke lot seg måle i kroner og ører. Både Jagland og Bondevik ble møtt med den syrligste formen for kritikk, og knapt en skolerevy ble avviklet uten at det ble laget nummer av begrepene.

SIDEN DEN GANG har våre fremste politiske ledere vært varsomme med å tillate seg å dele sine visjonære tanker med offentligheten. Vi har blitt servert slagord, riktignok forankret i ideologi. «Mer åpenhet og mer demokrati,» erklærte Jens Stoltenberg, mens Erna Solberg huskes for slagordet som også bar tittelen til hennes bok: «Mennesker, ikke milliarder». Begge opplevde at de overordnede ideene ble angrepet for alt hva det var verdt. Hver eneste gang en journalist møtte på et dokument som var unndratt fra offentligheten, ble det ropt ut at Stoltenberg åpenbart ikke mente hva han sa da han ønsket mer åpenhet, og Solberg opplever – hver gang statsbudsjett og skatt diskuteres – at det påstås at hun kolliderer med tidligere slagord, selv om de som kritiserer henne neppe har lest boka hennes.

I dag er ikke Per-Kristian Foss den eneste riksrevisoren i Norge, selv om han er den fremste, og den eneste som får lov til å bære tittelen. Det kryr av revisorer, både blant de som fører debattene og de som leder dem, som nekter å forholde seg til annet enn partiprogrammenes kulepunkter, og det som politisk og økonomisk kan tallfestes, måles og veies.

SOM SAMFUNN TAPER vi, fordi vi nekter oss selv muligheten til å kunne løfte i flokk, mot et høyt og viktig mål som kan forene oss og gjøre oss sterkere og bedre, slik president Franklin D. Roosevelt lanserte «New Deal» for å stimulere til økonomisk vekst i USA etter depresjonen på 1920-tallet, eller hans senere etterfølger Lyndon B. Johnson lanserte «Great Society», med omfattende sosiale reformer, som også inkluderte borgerrettsrettigheter. Det kan gjerne innvendes at vi i dag lever i en helt annen tid enn Roosevelts 1930-tall eller Johnsons 1960-tall, og det er selvsagt helt riktig, men behovet vårt for å være en del av noe større enn oss selv, har ikke endret seg. Vi har fortsatt drømmer vi gjerne vil drømme, og vi ønsker fortsatt å realisere drømmer og store mål – sammen med andre.

Problemet er selvsagt ikke at det blir stilt kritiske spørsmål til dem som målbærer store tanker, og sannsynligvis er det heller ikke problematisk i seg selv at det for mange er vanskelig å forstå tanker og ideer som er nye og ukjente. Det virkelige problemet er hvis vi kommer dit at vi har utviklet en manglende vilje til å forstå nye tanker; et ønske om å misforstå og mistro. Da nekter vi oss selv viktig innovasjon; nyskapning og utvikling.

SKEPSIS SMITTER, OG i den andre enden venter det en hverdag der vi får politikere som ikke snakker annerledes enn revisorer, om budsjetteknikk og kulepunkter; vi får næringslivsledere om ikke fremstår engasjert i annet enn forrige eller neste kvartalsregnskap; vi får musikere som ikke snakker om ambisjoner om internasjonalt gjennombrudd, men bare snakker om «steinhard jobbing»; og vi får fotballtrenere som bare snakker om «én kamp av gangen».

Langsomt mister vi dem som vil snakke om en drøm, en ambisjon, et fremtidsbilde eller en vilje.

Langsomt blir vi fattigere – uansett hvor imponerende avkastningen på oljefondet er.