Bygdenes revansje

NORD-NORGE HAR MANGE ulemper, det trenger ingen å være i tvil om. Befolkningsgrunnlaget er lite, avstandene er store, sommersesongen er kort, kostnadene er høye og næringslivets fortrinn i en nasjonal og internasjonal konkurransesituasjon er få. Beskrivelsene fra dem som driver små og mellomstore bedrifter skal ikke avfeies som klagesanger, men tas på største alvor.

Samtidig er det viktig å hente inspirasjon fra de miljøene som viser at det ikke nødvendigvis er miljøene i de befolkningstette områdene som lykkes aller best. Ofte er det tvert imot i små bygder og i outsidermiljøer at vinnerne skapes.

VERKEN HØLONDA, ROGNES eller Mosvik kan påstås å være metropoler, og knapt noen av oss hadde hørt om disse bygdene om det ikke hadde vært fordi Oddvar Brå, Marit Bjørgen og Petter Northug kom herfra. I internasjonal sammenheng er det bemerkelsesverdig at så mange små bygder, fra en så liten region som Trøndelag, klarer å fostre frem så mange langrennsløpere av verdensformat – i generasjon etter generasjon. Fenomenet er likevel ikke noe Trøndelag er alene om, og heller ikke er den individuelle langrennssporten alene om fenomenet.

I 2004 GJORDE TROMSØ IL det oppsiktsvekkende godt i den norske eliteserien i fotball. Resultatene var gode, men i tillegg leverte laget et spill som begeistret langt flere enn bare klubbens egne supportere. Sentrale på laget var de den gang veldig unge Lars Iver Strand og Morten Gamst Pedersen, fra Lakselv og Vadsø. Den måten de to dominerte på det øverste nasjonale nivået, fikk meg til å erklære at den neste Lionel Messi meget vel kan komme fra Bugøynes. Det er spillerens talent, ærgjerrighet, vilje til trening og evne til å hente hjelp som vil være avgjørende – ikke postnummeret til moderklubben, eller hvor mange butikker det var å velge i på det stedet de vokste opp.

Uttalelsen min vakte i noen miljøer oppsikt den gangen. Det burde den ikke ha gjort, for i 2004 hadde det ikke gått mer enn ti år siden Norge spilte VM-sluttspill i fotball for første gang på flere generasjoner. Det norske landslaget fra 1990-tallet var slett ikke dominert av spillere fra de tettest befolkede byene. Tvert imot! Du fant en Jan Åge Fjørtoft fra Gursken på Sunnmøre, Kjetil Rekdal fra Fiksdal/Rekdal i Romsdalen, Øyvind Leonhardsen fra Kristiansund – og ta gjerne også med Mini Jakobsen fra Bodø, Roger Nilsen fra Kvaløysletta og Sigurd Rushfeldt fra Vadsø. Til neste VM-sluttspill kom Tore Andre Flo inn – fra Stryn.

SÅ KAN MAN HELT sikkert innvende at spranget er stort fra det norske landslaget og Blackburn Rovers, for å ta den internasjonale karrieren til Morten Gamst Pedersen som eksempel, og helt opp til Lionel Messi, Barcelona og de absolutt beste i hele verden. Men jeg synes likevel sammenlikningen fortsatt har mye for seg, fordi eksemplene er så mange på at de aller beste faktisk kommer fra outsidermiljøer.

Zlatan Ibrahimovic tåler å bli nevnt blant de aller beste i verdensfotballen. Han kommer ikke fra noen utkantbygd, men fra innvandrermiljøet i Malmö, som vi i nyhetssendingene først og fremst lærer er et belastet miljø. Det er et outsidermiljø, akkurat som Holmlia i Oslo, med en befolkning som er sterkt internasjonalt sammensatt, og av de fleste i den politiske debatten er ansett som et «outsidermiljø». Likevel er det fra dette miljøet «Nico & Vinz» kommer, artistene som har skaffet seg internasjonal anerkjennelse, og det er fra denne bydelen vi har fått en lang rekke fremragende fotballspillere, som Haitam Aleesami, Adama Diomande og Mohammed Fellah. Med troverdigheten i behold er det fullt mulig å påstå at det er andregenerasjonsinnvandrere som har løftet Oslo-fotballen, og blant disse finner vi selvsagt også brødrene «Moa» og «Mos» Abdellaoue – der yngstebror «Mos» ble Tippeligaens toppscorer da han i 2011 spilte for Tromsø.

UTFORDRINGER SKAL MAN ta på største alvor, enten det er sosial uro i innvandrer-dominerte bydeler eller høye kostnader i landsdeler med lange avstander. Kanskje har ikke outsidermiljøene i storbyene, fraflyttingstruede bygder eller det grisgrendte Nord-Norge de optimale forutsetningene for å skape prestasjoner i verdensklasse. Likevel ser vi gang etter gang at dette faktisk skjer. Én av årsakene består rett og slett i at det å føle seg avskrevet, ofte mobiliserer innsats – og motivasjon.

Den mekanismen kunne tjene som inspirasjon til veldig mange.