Prestasjonskultur og vinnerkultur

DE FLESTE AV OSS ønsker å vinne, og vi vil gjerne tilhøre et vinnerlag. De av oss som lever våre daglige liv i bedrifter som hver dag slåss om markedsandeler og marginer, ønsker å lære av og å bli inspirert av helter fra idrettsarenaen, som med ferske medaljer fra OL eller VM kan fortelle om sin vei til toppen. De er vinnerskaller. Og de inspirerer.

Inspirasjon er absolutt verdifullt, akkurat som gode historier er verdifulle. Men som begrep for å beskrive hvorfor noen utøvere, lag eller organisasjoner klarer å gjenskape suksess, gang etter gang, er begrepet «vinnerkultur» utdatert. En «vinnerkultur» som ikke er forankret i en godt utviklet «prestasjonskultur» står i fare for å ende som en «posisjonskultur». Bedriften, eller laget, som har så mange triumfer bak seg, blir mer enn noe annet opptatt av å forsvare posisjonen sin. Aktørene i prestasjonsgruppa jobber mest av alt for å forsvare sine roller og sine ansvarsområder. Viljen til fornyelse avtar; viljen til å lære nye ting, ta imot nye impulser, hente inn ny kompetanse, nye ideer og ny inspirasjon. Til slutt blir man innhentet – av tiden og av konkurrentene.

DET ER IKKE GJENNOMFØRT mye forskning på prestasjonskultur, men veldig mye av tankegodset er høyst gjenkjennelig fra det nybrottsarbeidet Willi Railo utførte ved Norges Idrettshøgskole, og som i sin tid ble gjort kjent i boka hans «Best når det gjelder». Boktittelen ble etter hvert et begrep, og førte til et betimelig og sterkt fokus på mental styrke som en sentral dimensjon for mennesker som skulle prestere – også fysisk. I arbeidet sitt gjorde Railo observasjoner blant toppidrettsutøverne som har vært basis for mer enn bare utvikling av metoder for mental trening, som for eksempel utvikling av prestasjonskultur. Det viste seg nemlig at mange av de toppidrettsutøverne som lyktes å oppnå fremragende resultater, kunne fortelle at det ikke var det å stå øverst på seierspallen eller øyeblikket der man mottok pokalen som ga den største følelsen av lykke. Den største lykkefølelsen ble oppnådd når man visste at man hadde gjennomført den perfekte konkurransen, fysisk, teknisk og taktisk.

Evnen til utvikling står sentralt for å kunne forbedre prestasjonsnivået – og dermed forbedre resultater. De dyktigste aktørene viser seg ofte å være de som makter å holde sterkest fokus på utvikling, innenfor så mange disipliner av egen virksomhet som mulig. Uavhengig av hvordan innovasjonsgraden og utviklingsfokuset fordeler seg aktører og konkurrenter imellom, opplever alle bransjer utvikling. Ny teknologi tilføres og ny kunnskap utvikles. Ofte er mange av de konkrete nyvinningene tilfeldige, og man får tilgang på ny teknologi uten at den nødvendigvis er etterspurt, men fordi teknologimiljøene på eget initiativ kommer opp med nye og nyttige verktøy. Når det utføres forskning på prestasjonskultur, ligger årsaken i et reelt behov for å skaffe ny kunnskap. Toppidretten blir nemlig stadig jevnere, marginene blir mindre – og flere – og detaljene blir viktigere. Derfor blir det avgjørende å skaffe seg kunnskap om hvordan hver enkelt margin fungerer, og hvordan de kan påvirkes.

Kanskje er skihopperne de utøverne som i Norge huskes for å bruke begrepet først: «Jeg må konsentrere meg om arbeidsoppgavene mine, og ikke tenke konsekvenser». De opplevde å bli ledd litt av, for selvsagt er det begrenset hvor mange arbeidsoppgaver man rekker å utføre i løpet av de små tidelssekundene man befinner seg på hoppkanten, men uttalelsen gir likevel perfekt mening, fordi det er de ørsmå detaljene som utgjør hele forskjellen på suksess eller fiasko – og fordi tanker om konsekvenser – seier eller nederlag – ofte er den sikreste garantien for nederlag.

SENERE HAR ANDRE utøvere og andre idrettsgrener overtatt den samme logikken. Fotballtrenere understreker viktigheten om å fokusere på den neste kampen, de detaljene man selv faktisk har mulighet til å påvirke, og spillerne snakker om hvor viktig det er å kunne få gjennomføre en god treningsuke. For verden utenfor den indre kretsen av involverte, kan det hele fremstå forutsigbart og kjedelig, og trenere som messer om «én kamp av gangen» er aldri spesielt populære som intervjuobjekter. Det betyr likevel ikke at det vil være lurt av dem å slutte med dette.

Roeren Olaf Tufte, som selv har vunnet to olympiske gullmedaljer, oppsummerte hele denne tenkningen en gang han skulle lage TV-reklame for Møllers tran.

Det kan høres kjedelig ut. Men det er det som virker.