Vokteren av matfatet

Bjørkli er noe så sjelden som en fiskerijournalist, og slike må du stort sett til lokalavisene for å finne – til tross for at sjømatnæringen i form av eksportverdi er så stor at den er helt avgjørende for den norske velferden.

– Riksmediene skriver ikke så mye om fiskerinæringen, og de som i dag er lokalavisenes største konkurrenter – som Google og Facebook – gjør det jo slett ikke. Men for meg har fiskerinæringen vært en fantastisk næring å følge, mener Bjørkli, som selv kommer fra Senjahopen, og begynte å følge næringen som journalist i 1983.

Veldig mye har skjedd i denne næringen i løpet av de årene som har gått siden 1983, både med hensyn til flåtestruktur, marked og konfliktlinjer. Men ståstedet til Vidar Bjørkli har vært det samme: Hans ståsted har vært på kaiene…

– Mange klager på at fiskerinæringen er preget av et «stammespråk» som gjør den vanskelig å forstå for folk utenfor næringen. Men språket som føres på kaiene er det absolutt ikke vanskelig å skjønne. Tvert imot! Hvis du løsriver deg fra dokumentene og de som sitter på kontorene, er fiskerne selv veldig lett å skjønne – og lett å sitere, smiler han.

Og i dekningsområdet til Folkebladet er det heller ikke nødvendig å drive voksenopplæring for å skape bevissthet om hva fiskerinæringen betyr for både samfunnet og folk flest: Den betyr alt – i alle fall nesten.

– Hver eneste dag kjører det 20-30 trailere over Gisundbrua med fisk som er landet på Senja. Hver last er på rundt 20 tonn, og da skjønner du at det er snakk om «noen måltider». Det finnes de som hevder at Senja-veiene haller litt mer på høyresiden når du kjører innover mot Finnsnes enn når du kjører utover…

Noen av trailerne kjører direkte til kontinentet, mens andre kjører til Narvik, der fisken fraktes videre med tog.
– Verdiene er store, og ingen trenger å få forklart at dette har stor betydning for vårt eget dagligliv, for aktørene på Senja er stort sett alle lokalt eid – og de har vært flinke til å sørge for at verdiskapningen reinvesteres lokalt, sier han.

Fiskere har ry på seg for å være storkjeftet, og det mangler ikke på tema å kjefte på hverandre om; havfiskeflåte mot kystfiskeflåte og oppdrett mot konvensjonelt fiske, for bare å nevne noe.

– Hvilken profil har du og avisen din på konfliktene?

– Vi har ikke noen profil, i den forstand at vi tar parti med noen av aktørene. Jeg er selv bevisst på de konfliktene som finnes, og gjør mitt beste for å håndtere alle problemstillingene rettferdig. Jeg føler ikke at dette er noe stort problem. Men problemene var derimot store under «kvotejukset» på 90-tallet, forteller han.

– I en periode fra 1989 ble kvotene satt veldig lave for å stimulere til å øke bestandene. Det varte noen år, og det var noen ekstremt tøffe år, der kvotene var så lave at fiskerne på mange måter var tvunget til å jukse med kvotene for å ha et anstendig levebrød. Fiskerne led nød, rett og slett Dette var en forferdelig tid for alle involverte – også for oss som skulle bedrive journalistikk om næringen, som så den menneskelige faktoren bak det jukset som ble bedrevet, forteller han.

I dag stortrives Vidar Bjørkli om vinteren, når aktiviteten er på det høyeste, landingene er store og stemningen på kaiene tilsvarende høy. Og etter å ha besøkt de samme kaiene i årevis, har han registrert at tradisjonene og folkelivet er det samme som det alltid har vært, men at de viktigste menneskene er forandret: Fiskerne selv!

– Jeg ble oppmerksom på dette første gang da jeg for en tid tilbake så en fisker som ble intervjuet på TV. Han skrøt av hvor godt han gjorde det! Fiskeren fortalte at han fikk store fangster og bra priser! Sånt var helt uvanlig for noen år siden. Da var vi vant til at fiskerne bare klaget…

– Hvorfor har dette endret seg?

– Den viktigste grunnen til endringen tror jeg skyldes at statusen er blitt høyere. Kanskje har noe så enkelt som begrepsbruk hatt litt å si. Vi snakker om «sjømatnæringen» der vi tidligere snakket om «fiskeriene». Og så ser vi kanskje også ettervirkningene av de tøffe kvotebegrensningene fra 1990-tallet, som lærte fiskerne å behandle råstoffet med større varsomhet, og utnytte råstoffet bedre enn tidligere. Dette har skapt en mer grunnleggende holdning til kvalitet. Kvalitet og status, altså. Der er mye endret. Bevisstheten om viktigheten av næringen, tror jeg har vært like stor hele tiden, mener han.