På barrikadene for lokalbefolkningen

Denne historien er et eksempel på hvorfor lokalavisene er viktig. Det handler om mer enn bare å formidle det som skjer av begivenheter i lokalsamfunnet, for av og til oppstår det tilfeller der noen blir utsatt for urett, og der media må føre saken og være lesernes ombudsmann.
Gjennom et år fulgte journalist Kita Eilertsen i Altaposten saken. Hun fulgte opp vedtak som var i strid med lovfestede rettigheter, og innsatsen hennes endret livet for de berørte.
Denne saken kunne neppe vært utført av noe riksmedium. Den krevde lokal kunnskap og lokalt engasjement.

– Dette begynte som slike saker ofte gjør: Med et tips. Tipset var: «Espen står i fare for å miste retten til et fjerde skoleår på videregående skole». Jeg skal innrømme at jeg selv var veldig i tvil om hvorvidt dette i seg selv var noen god nyhetssak, og ærlig talt var det ikke så mange andre i avisen som så potensialet i saken heller. Men jeg bestemte meg for å sjekke litt. Jeg ringte noen telefoner. Jeg undersøkte litt av bakgrunnen. Og etter å ha forhørt meg med jurister, forsto jeg at omfanget var ganske stort, forteller hun.

Saken var denne:
Fylkeskommunen ville ikke tilby ekstra skoleår på videregående skole for elever med behov for spesialundervisning, med de kostnadene dette ville kreve. Det handlet ikke bare om én elev – Espen, som tipset omhandlet, men alle elever i hele fylket med liknende behov – og med ulike utviklingshemminger som årsak til behovet for spesialundervisning.

Ved første øyekast fremsto alt ved det fylkeskommunale vedtaket tilsynelatende som greit, selv om det var leit for dem som ble rammet. Men da Kita Eilertsen begynte å pirke videre i sakskomplekset, åpenbarte det seg tre dimensjoner som gjorde det hele til mer enn «en god avissak», men også noe prinsipielt viktig:

Lovbrudd, saksbehandlingsfeil og et kritikkverdig menneskesyn.

– Gjennom jurister i Norsk forening for utviklingshemmede fikk jeg vite at de elevene dette gjaldt faktisk har lovfestet rett til ekstra tid på videregående skole – det er ikke noe skolene eller skoleeierne kan saldere med budsjettmessig; dét vil faktisk være lovbrudd, påpeker Kita.

– Begrunnelsen for å gi avslag, ble formulert til at «skolen har ikke mer læring å tilby disse elevene», men formelt skal jo hver elev med behov for spesialundervisning ha en individuell opplæringsplan som viser både behovene og planene for opplæringen, og disse var enten mangelfulle eller lagt til side. Men det er menneskesynet bak vedtakene som gjør saken viktigst for meg. Skal ikke disse ungdommene ha en meningsfull hverdag som alle andre ungdommer?

Altaposten er en tradisjonsrik lokalavis som lenge har spilt en viktig rolle for lokalsamfunnet i Alta. Men selv ikke Altaposten har ressurser til å drive «gravejournalistikk» som dette.

– Nei, små lokalaviser har ikke ressurser til sånt. Jeg har en flott arbeidsplass der vi har stor frihet til å løse egne saker, men selvsagt vil du ikke få avsatt så mye tid som faktisk kreves for å løse så komplekse saker som «Espen-saken» viste seg å være, erkjenner Kita.

Dermed måtte fritiden tas i bruk. Kvelder ble brukt til å lese vedtak, lovverk og bakgrunnsinformasjon. Og lunsjpauser ble brukt til å ringe den ekstra telefonen eller til å dobbeltsjekke den ekstra opplysningen.

– Jeg fulgte denne saken gjennom et års tid – fra jeg ble gjort oppmerksom på det første avslaget, til anken ble sendt av foreldrene, anken ble avvist, saken ble sendt over til Fylkesmannen – som etter hvert grep inn og endret praksisen. Da fylkestinget i desember vedtok å sette av pengene, skjønte jeg at nå var det hele over. Nå hadde vi vunnet! Nå ville både Espen og alle i hans situasjon få den skolegangen de har rett på – i år og til neste år – og at praksisen også ville få betydning for de elevene som vil komme til i fremtiden. Det var stort for meg, selv om det selvfølgelig var størst for de som er hovedpersonene i det hele – og familiene deres, sier hun.

Etter at Finnmark fylkeskommune gjorde sitt vedtak, har Norsk forening for utviklingshemmede gjort Kita oppmerksom på at Finnmark kommer til å bli standard for de øvrige fylkene – og utviklingshemmede i resten av landet. Dette kan bety økte kostnader, uten at Kita får dårlig samvittighet av den grunn. Hun tror tvert imot at vedtaket i etterkant av «Espen-saken» kan spare det offentlige for høye kostnader.

– Mange av oss tror at det eneste formålet med skole og utdanning er å forberede elevene på en fremtidig jobb, og klarer ikke å se at skolen skal være noen arena for sterkt funksjonshemmede elever som ikke har yrkesmuligheter. Men skolen skal jo tross alt forberede elevene på voksenlivet, sier hun.
Etter at saken ble avsluttet, har hun besøkt Alta videregående skole flere ganger. Disse besøkene gjør henne oppstemt.

– Jeg ser fremgang! Jeg ser et godt utviklingsmiljø med fantastiske lærere, og jeg ser at læringen virker – ikke minst innenfor kommunikasjon. Derfor ser jeg at dette tilbudet er viktig, fordi ferdighetene som tilegnes nå vil være viktig i årene fremover, både for dem det gjelder og for samfunnet. Jeg tviler på at samfunnet hadde spart noe som helst ved å nekte elevene dette tilbudet, sier hun.

Etter å ha jobbet med «Espen-saken» er Kita Eilertsen på ingen måte gått lei.

– Jeg føler ikke at saken er avsluttet med at uretten er endret i Finnmark, og for de elevene det gjelder her – i dag og i fremtiden. Jeg har forferdelig lyst til å undersøke om den samme uretten gjør seg gjeldende i andre fylker, eller om det faktisk er slik at endringene vi nå har fått til i Alta og i Finnmark vil være med på å gjøre livene bedre for utviklingshemmede i resten av landet også…